ARTIKKELFORFATTER Harald Jakobsen.

STADIG FÅR

vi nordlendinger høre fra rikspolitikere at Nord-Norge er mulighetenes landsdel. De kommer for å kaste glans over «viktige» møter, helst med utenlandsk deltakelse. Men mest av alt ønsker de vel å få glansen kastet over seg selv og sine partier. I alle fall virker det som om de fantastiske mulighetene som ligger i landsdelen er glemt i det øyeblikket de setter seg på flyet med kurs mot Oslo.

BARE SE PÅ pengestrømmen i Norge. Hvilken vei går den – fra Oslo og nordover? Nei! 50 prosent av skatteletten gikk til de fem prosentene som er rikest i landet. Hvor mange av disse tror dere bor i Nord-Norge?

FISKEOPPDRETT ER en av næringene som trekkes fram, og som skal gi Nord-Norge rike framtidsmuligheter. Men er det ikke slik at de fleste eierne sitter i sør i landet, og mesteparten av skattepengene går dit eller til utlandet slik som med John Fredriksen, som sitter på Kypros og ikke vil betale skatt til Norge, men oppdrettskonsesjoner vil han ha både i sør og nord.

FISKERINÆRINGA ER også trukket fram som et område som skal gi oss tro på framtida. Men også her er det «skjær i sjøen». Fiskekvotene er stadig i bevegelse sørover, og det ser ikke ut for at våre politikere vil sette bremsene på – snarere tvert imot.

SJARKFISKEREN FRA Finnmark som valgte å selge sjarken og kvota til en lokal ungdom istedenfor å selge sørover og få et par millioner mer for det, står det respekt av. Dessverre er det nok for få av hans kaliber til at det kan redde nordnorske små kystsamfunn. Her må vi nok alle gjøre vårt ved neste valg og velge politikere som har sine meiningers mot og ikke går rundt som nikkedukker for et Oslo-sentrert partiregime.

SELV OM DE store partiene stadig peker på Nord-Norge som mulighetenes landsdel, ser vi at de ikke er så villige til å forsvare disse «enorme mulighetene». Det ser vi på måten de vil flytte de militære ressursene. Her er det det sentrale Østlandet som skal tas vare på, og mulighetene i nord er nesten glemt, og vår nordnorske stortingsrepresentanter ser ut til å være mer lojal mot partieliten enn de er mot sine velgere. Kanskje trenges det et nordnorsk «Brexit» for å vekke dem?