ULIKHETER I
bruk av offentlige midler i nord og sør i landet vårt er et stadig tilbakevendende tema, og i seinere år er påvising av dette – fra nord – blitt stadig oftere. De «sentrale områder» skummer fløten i nær sagt alle sammenhenger. Nordområdene avspises med en altfor beskjeden del sett i sammenheng med det man henter ut av ressurser fra landsdelen. Interessant i denne sammenheng er det at i vårt naboland Sverige er man kommet frem til den samme konklusjon. Länene i nord tappes for både økonomiske og menneskelige ressurser, til fordel for de ”sentrale” områder av Sverige.
FOR DE SOM bor i nord blir svært mange forhold i dagliglivet vanskeligere. Og i sum blir hele landet over tid rett og slett fattigere. Gang på gang blir det påpekt at den aller viktigste ressursen vi har i nord er en ung, velutdannet befolkningsgruppe av tilstrekkelig størrelse både for å forvalte de naturgitte ressursene vi har, samt sørge for at viktige samfunnsfunksjoner blant annet innen utdanning og helse og eldreomsorg blir utøvd på en tilfredsstillende måte.
DA UTFLYTTINGEN av utdannet ungdom fra landsdelen til de «sentrale» områder var på sitt verste, utarbeidet Nordland Lærerlag en oversikt over de økonomiske tap dette utgjorde for kommuner i Nordland som hadde bekostet utdanningen. Over en tidsperiode utgjorde det milliardbeløp. I Spesialrapporten for Konjunkturbarometer for Nord-Norge, omtalt i media i nord, registrerer man at folketilveksten i sum er svært mye lavere enn i resten av landet. I tillegg til dette får man et svært uheldig bilde av aldersgruppenes størrelse. Færre unge og betydelig flere eldre.
IGJEN ER DEN svakeste folketilveksten i nettopp Nordland. Og for å se over grensen til Nord-Sverige igjen, så er det nettopp dette forholdet man også er svært opptatt av der. En felles opptreden av samtlige län i nord, til og med Jämtland, der man mener det er nødvendig å skille lag med resten av Sverige, er deres måte å se en løsning på sitt problem. Igjen tilsier den aktuelle situasjonen hos oss, og perspektivene med grunnlag i den, at en samlet nordnorsk region vil ha et langt sterkere grunnlag for å bearbeide de vanskene som allerede er her, og de som man vet vil komme om man ikke gjør noe for å hindre det.
I TILLEGG vil en samlet stemme fra nord ha en helt annen styrke både når det gjelder etablering av og medvirning i statlige institusjoner for å kunne oppnå den utvikling vi ønsker og som er nødvendig for menneskene som bor i nord. Det gjelder både kontroll av og rettigheter til naturresursene i nord, og selvfølgelig fremtidig fordeling av samfunnsgoder og tjenester. Det er på tide å få slutt på den situasjonen at de representantene vi har valgt til sentrale ombud, i sentrale institusjoner, for å vareta interessene for samfunnsutviklingen til den befolkningen som har valgt dem, blir overstyrt av vokterråd som sitter sentralt. En nordnorsk region vil gi oss muligheten til det.
LANDSDELEN I nord har en betydelig utstrekning. Det vanskeliggjør selvsagt intern kommunikasjon og møtevirksomhet. Det utrolige påfunn med flyseteavgift, selvfølgelig også i nord, forsterker disse vanskene samtidig med at den store stab som etableres i det «sentrale» området for å forvalte elendigheten, sørger for sin andel av miljøforurensing med sin nødvendige reisevirksomhet.
DET ER PÅ SIN plass igjen å nevne kampen i nord for et effektivt, fremtidsrettet transportsystem i landsdelen, og med internasjonal forbindelse over Narvik: Nordnorgebanen! Der har det vært utredninger siden 1872! Behandlingen i Stortinget av saka i 1994 med grunnlag i NSBs Hovedutredning av høyhastighetsbane og anbefaling om bygging, gav som kjent det resultat at forslaget om Hovedplan og dermed bygging av banen ble nedstemt, også av noen av de vi hadde valgt her i nord for å vareta landsdelens samfunnsutvikling. De sentrale vokterrådene hadde satt foten ned og forlangte nødvendig lydighet. Noe de også fikk. Denne banen ville gitt en god intern transport i nord, også persontransport. Og næringsutvikling i nord og menneskene her, hva fikk de? Ingenting!
PÅ HOVDFERDSELSÅRA i landet vårt, E6 mellom Bjerkvik og vegkrysset for mellomriksvegen til Sverige og Europa, står restene av oppretting av E6 – den gang riksvei 50 – slik de tyske okkupantene forlot dette uferdig i 1945. Det er snart 72 år siden. Jo, noe er gjort, man har innført bompenger for ei skredsikring på denne strekningen. Selv om det ikke forundrer oss, så forundrer det finnene.
DE HAR IKKE bompenger på sine veger, verken på motorveger eller i byer. Ikke et eneste sted, og finnene var jo langt mer belastet enn oss av siste krig, og de har verken torsk eller sild eller oppdrettsanlegg som gir milliardinntekter, og heller ikke olje og gass! Kan det ha noe med styringen av landet å gjøre?