ARTIKKELFORFATTER Fred. Johansen. Sørreisa

PÅ VÅRE

årvisse reiser i det nordnorske fjordlandskapet må vi resignert konstatere at det blir stadig vanskeligere å finne fjordarmer som er fri for oppdrettsmerder.

FOR DE blåblå er det utsiktene til formidable inntekter fra havet – fortrinnsvis til private (og helst utenlandske?) kapitalister, som nå presenteres som «Den blåe veksten», som antagelig vil bli like miljøfientlig som det såkalte oppdrettseventyret, av NHO omtalt som selve «Drømmenæringen». Denne har regjeringen ambisjoner om å seksdoble, fortrinnsvis nordpå.

OG DET er jo tydelig at fiskeriminister Sandberg befinner seg godt i lomma på oppdrettsmillionærene, når mannen tillater dem å fylle på enda mer laks i allerede overfylte merder - som et slags «prisregulerende tiltak». Angivelig for å få ned prisen til et verdensmarked av fremtidige hungersofre. Fiskeriministeren bestiller forskning som skal muliggjøre denne veksten, og sulteforer forskning på oppdrettets negative påvirkning av økosystemene. Denne destruktive industrien tar i 2050 sikte på å slippe ut like mye kloakk som fra 60 millioner mennesker.

LAKSELUSUTVIKLINGEN er i dag fullstendig ute av kontroll. En luse-grense på bare 0.1 hunnlus pr. laks vil resultere i et nivå langt over det naturlige, grunnet det enorme antallet potensielle luseverter i hver merde. En lokalitet på én million laks kan daglig produsere 50 millioner luselarver, og næringen står i dag uten effektive midler, grunnet resistens.

VI VET at både avlusningsmidler og kobber (til vask av nøtene) er giftig for økosystemene, og at avlusningsmiddelet i tillegg dreper store mengder laks. I norske merder er den kalkulerte laksedødeligheten på rundt 20 prosent. Det kan neppe karakteriseres som bærekraftig -.

DET RØMMER årlig halvannen million laks fra norske merder. Dette er tre ganger mer enn det naturlige innsiget av villaks. Det kan i økende grad dokumenteres at villaksstammene allerede er sterkt infisert.

FORDI DET allerede overfiskes på marine arter til oppdrettslaksens fòr, bruker næringen i dag økende innblandinger av vegetabilsk fòr, opptil 70 prosent, vesentlig soya, særlig fra Brasil. Vi snakker om en soyaimport på rundt 400.000 tonn, mens vi allerede vet at dette foret svekker fiskehelsen. Og det burde vel egentlig ikke forbause noen – heller ikke en norsk fiskeriminister, for øvrig en selverklært landkrabbe, - at soyabønner ikke nettopp fremstår som et naturlig fòr for en laks -.

DENNE IMPORTEN forutsetter ikke bare at tropiske regnskoger må ødelegges, noe som jo bidrar til klimakrisen, men at disse enorme monokulturene må sprøytes med plantevernmidler. Disse stoffene følger selvsagt med «på lasset» til norske husdyr, både på land og i merder, og det viser seg at oppdrettslaksen kan ta opp ti ganger mer sprøytemiddelrester enn landbrukets husdyr. Under den blåblå regjering har Norge presset på for å tillate større mengder plantevernmidler i fiskeforet, fordi rensing av miljøgifter fortoner seg for dyrt for den lukrative oppdrettsnæringen.

AT RESTER av sprøytemidler vil kunne skade økosystemene ved merdene ser dessverre ikke ut til å påvirke den blåblå regjeringens totalt urealistiske ambisjoner – for ikke å snakke om et politisk vedtatt føre-var-prinsipp.

DET ENESTE som i dag fortoner seg som en løsning er lukkede anlegg, med et bedre tilpasset fiskefòr, der oppdretterne kan oppnå en bedre kvalitet på laksen, der man får en langt mindre miljøpåvirkning (og følgelig et bedre rykte - med andre ord. et salgsfortrinn) og der man kan resirkulere den fosfatholdige fiskeskiten, og dermed oppnå en bi-inntekt til en landbasert matproduksjon som etter hvert vil mangle fosfat.

OPPDRETTERNE – som i dag har en formidabel inntjening på å ødelegge norske fjorder – vegrer seg imidlertid for denne investeringen, fordi man er bortskjemt med en rekke ettergivende fiskeriministere som har gitt denne næringen frie – og fatale - tøyler i vårt felles matfat.