ARTIKKELFORFATTER Kato Løvstad

INGEN SKAL

fortelle meg at ikke dagens fiskeoppdrett fører med seg en del negative innvirkninger på naturen. Det skal heller ikke nektes for at

miljøforkjemper Kurt Oddekalv har noe rett i sine påstander

. Hvis vi som eksempel tar for oss fjorden Stønesbotn, så er den alt annet enn lys. Før oppdrettets tid var Stønesbotn en fiskerik fjord hvor ca 15 fjordfiskere drev med garn vinterstid. Fangsten var god både når det gjaldt skrei og fjordtorsk. Også flere juksakaller hentet ut betydelige mengder fisk. I tillegg drev flere med handtrål etter flyndre med godt resultat. Men det var den gang.

I LØPET AV 30 år har det gått att og ned med fjordfisket. Fjordtorskbestanden har avtatt betraktelig. Men aller verst har det gått ut over skreien. Den går ikke lenger inn på fjorden. Er man så heldig å få en fisk på kroken, enten det er torsk, sei, brosme, kveite eller flyndre, så er disse til tider stappfulle av fiskefôr. Det lukter alt annet enn godt av dem, og vi eter ikke fisken. Vi veit at laksen må sultefores i et par uker før den slaktes og sendes ut på markedet. Men hva med den øvrige fisken som fanges på fjorden og blir til menneskemat? Den har jo ikke fått gått av seg foret, men er likevel salgsvare.

SÅ KAN MAN spørre seg om reduksjonen av fisk på fjorden skyldes andre ting enn nettopp oppdrettsnæringen. Og hva med stanken? Jeg er ingen ekspert og vil heller ikke være for bastant, men disse ”bivirkningene” hadde vi ikke før etter noen år med lakseoppdrett, som startet opp først på 80-tallet.

SER MAN SEG om etter andre forurensningskilder, så er det lite å finne. Når det gjelder jordbruket, så er det knapt noe slikt igjen. Så vidt meg bekjent, så er det kun èn gård igjen med et middels antall storfe. Geit og sau er det helt slutt på. Befolkningsmessig har vi heller ikke hatt økning. Strengere regler for utslipp skulle også bidra til en reinere fjord. Man sitter da igjen med oppdrettsnæringa som antatt forurensningskilde.

MAN ER SJØLSAGT glad for hver en eneste arbeidsplass som opprettes, både på sjø og land, og ikke minst i kjølvannet av oppdrett. Spørsmålet blir likevel om hvor langt man er villig til å gå når det gjelder denne næringen før man forlanger ei total omlegging. Fjorden tilhører oss alle og er både næringsgrunnlag og en stor trivselsfaktor. Hvor mye av miljøet skal man få ødelagt for at noen få skal få berike seg på andres bekostning? For meg er grensen for lengst oversteget.