Det har vakt undring at fiskeri- og kystminister Elisabeth Aspaker har søkt stillingen som fylkesmann i Troms bare et halvt år etter at hun ble utnevnt til statsråd i Erna Solbergs regjering. Selv om Aspaker sitter i regjeringen i dag, diskvalifiserer det på ingen måte henne som søker.
Svein Ludvigsen har hatt den framtredende fylkesmannstillingen siden han ble utnevnt av Jens Stoltenbergs første regjering i slutten av august 2001. Men Ludvigsen tiltrådte ikke jobben som fylkesmann før i begynnelsen av januar i 2006. Knapt to måneder etter utnevnelsen ble nemlig Svein Ludvigsen fiskeriminister i Bondevik II-regjeringen. Fylkesmannsjobben forsvant ikke for Ludvigsen. Den sto og ventet på ham til Bondevik-regjeringen måtte overlate makten til Jens Stoltenberg høsten 2005.
Elisabeth Aspaker begrunner søknaden med at hun er begynt å tenke på yrkeslivet etter at hun er ferdig med sin politiske karriere. Det er helt legitimt. Hun er bundet til politikken fram til stortingsvalget i 2017, og skulle hun bli Svein Ludvigsens erstatter som fylkesmann, kan hun ikke begynne i jobben før høsten 2017. Det samme gjelder en annen søker, stortingsrepresentant Øyvind Korsberg. Også han må sitte på Stortinget til valgperioden er over, om han skulle bli tilsatt.
Det er mange som har hevdet at Aspaker sender et dårlig signal ved å søke på fylkesmannsjobben bare et halvt år etter at hun ble statsråd. Det er vanskelig å forstå. Hennes innsats som statsråd vil neppe bli dårligere om hun skulle bli utnevnt til ny fylkesmann i Troms. Det samme gjelder Øyvind Korsberg.
Selv om statsråder og stortingsrepresentanter er mennesker som lar seg påvirke av viktige begivenheter i deres liv, har vi tiltro til at både Aspaker og Korsberg er så profesjonelle i sin innstilling at de vil gjøre fullgod jobb både som statsråd og stortingsrepresentant om en av de skulle bli utnevnt til ny fylkesmann.
(Folkebladet.no)