Ingen er uenige i at kollektivtrafikk i de store byene bør prioriteres samferdselsøkonomisk i årene som kommer. Men regjeringen bør vokte seg vel for å sentralisere veipengene og glemme de store behovene i distriktene. Det er dårlig samfunnsøkonomi å gi blaffen i de flaskehalsene som rammer verdiskapingen i en langstrakt nasjon.

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Frp) framholder at regjeringens ekstrasatsing på samferdsel skal gå til de store byene. Han vil fremskynde store veiprosjekter i sentrale strøk, på bekostning av distriktene. Dette er gamle Frp-visjoner som var nokså fraværende i valgkampen, så her er det god grunn til å mistenke partiet for dobbelt politisk bokholderi.

50 prosent av samferdselspengene brukes allerede på Østlandet. Solvik-Olsens mantra er at veiprosjekter med nytteverdi skal prioriteres. Problemet kan bli definisjonen av nytteverdi. Hvis det kun skal være et spørsmål om antall mennesker som bruker veien, slik vi har sett diverse samfunnsøkonomer regne seg til, vil pressområdene være den evige vinneren.

Bedre kollektivtilbud i byene er løsningen, kombinert med en balansert veiutbygging som sikrer at transportårene i hele landet styrkes. Råvarearestrømmen fra distrikt til sentra må stå helt sentralt i forståelsen av «nytteverdi». Et eventuelt statlig utviklingsselskap må ikke være en konstruksjon for å vri satsingen fra periferien. Da er det mange illusjoner som brister, selv i blå og mørkeblå velgergrupper.

Det er god grunn til å frykte holdningen. I distriktene kan dette tvinge fram enda mer bruk av bompenger for å få realisert helt nødvendige veiprosjekter, selv på stamveinettet. På Vestlandet har dette vært en klar strategi, både fra selve lokalsamfunnene og ikke minst fra myndighetene som har sluppet unna med svært lav andel av totalkostnadene.

Enkelte steder har den statlige andelen vært nede i 10-20 prosent. Da er det lett å implementere prosjektene i Nasjonal transportplan, selv om de er såkalt samfunnsøkonomisk ulønnsomme og faktisk fortrenger infrastruktur som er viktigere. Den nye regjeringen bør ikke fremme denne type mekanismer.

Det er grunn til å frykte at en blå regjering paradoksalt nok setter regioner og lokalsamfunn under press ved å sentralisere bruken av veipenger, slik Frp-statsråden foreslår. Det er uklokt.