Erlend Fuglum er vararepresentant til Stortinget for Sp, og havner nå i en dobbeltrolle.
Publisert: 04.09.2010 kl. 02:20
Neppe noe regelverk kan konstrueres slik at det oppveier for en mangelfull forståelse for dette, eller for en nedsatt vurderingsevne.
Mandag begynner han i ny jobb, i konsulent- og lobbyselskapet First House. At denne kombinasjonen kan bli problematisk, burde det ikke være så vanskelig å se. Før sommeren møtte Fuglum på Stortinget, med sete i familie- og kulturkomiteen - mens et lovforslag om å begrense utbyttet til private barnehageeiere befant seg i saksprosessen. First House arbeider for å få stanset denne loven, med ett av de største barnehageselskapene som oppdragsgivere.
Tanken om uheldig rolleblanding har tydeligvis streifet han, ettersom han ba stortingspresidenten om en avklaring. Men presidentens klare råd om å droppe lobbyistjobben - et råd med full støtte fra framtredende jurister og statsvitere - valgte Fuglum å besvare med en bemerkning om at han ikke trengte råd om yrkesvalg. Og ingen formelle hindringer anses å stå i veien for en yrkeskarriere med kollegaen Bjarne Håkon Hanssen og selskapets øvrige kobbel av ekspolitikere.
Så kan vel det hele konkluderes med at Stortingets regelverk må bli klarere og strengere? En oppdatering er sikkert nødvendig. Bare man ikke forestiller seg regelendringer som kan fange opp hele dette problemfeltet.
De fleste folkevalgte har fortsatt en yrkesbakgrunn utenfor politikkens sfærer. Og enhver som i det sivile er ansatt i en interesseorganisasjon, en bransje eller en bedrift kan måtte behandle og stemme over "sin" sak; en stortingsrepresentant kan jo ikke erklære seg inhabil. Konsulent-, kommunikasjons-, PR- og lobbyistbransjen skal ikke stigmatiseres i denne diskusjonen. Men problemene melder seg når kundelistene er hemmelige - og verken medpolitikere eller velgere vet hvem en møtende vararepresentant jobber for.
Sps parlamentariske leder Trygve Slagsvold Vedum varsler at Fuglum vil bli sendt på gangen hvis han er inne på Stortinget for eksempel når partigruppene får fortrolig informasjon i forbindelse med statsbudsjettet. Det lyder fornuftig. Men et slikt grep viser også hva dette egentlig dreier seg om, nemlig den grunnleggende tilliten innen det partiet og hos de velgerne man representerer.
Neppe noe regelverk kan konstrueres slik at det oppveier for en mangelfull forståelse for dette, eller for en nedsatt vurderingsevne.
