Fiskeriministerens nye regler for vekst i oppdrettsnæringa er dermed et svar på arealavgifta som aldri ble noe av. Slik sett er det et positivt grep Elisabeth Aspaker nå foretar.
Oppdretterne kan søke om å få kjøpe mer vekst, fem prosent i slengen. En oppdrettstillatelse er på 780 tonn. For å få fem prosent ekstra (39 tonn) må oppdretterne betale en million kroner (25 kroner kiloet). Av dette vil halparten tilfalle kommunene. Det kan fort handle om millionbeløp.
I dag er det maksimalt lov å være 0,5 voksne holus per laks i vanlig oppdrett. Oppdrettere som fikk kjøpe tillatelser i den «grønne» konsesjonsrunden for noen år siden, fikk en grense på 0,1, som også var regjeringen Solbergs forslag. Aspaker & co. landet i stedet på 0,2 voksne holus per laks. I produksjonssyklusen kan oppdretterne maksimalt avluse laksen og ørreten to ganger.
Oppdrettere som inngår en avtale om å kjøpe seg vekst, vil dermed ha mer enn dobbelt så strenge lusekrav som oppdretterne med ordinære tillatelser, men halvparten så strenge krav som oppdretterne fikk i den «grønne» konsesjonsrunden. De som kjøper seg vekst, kjøper også et strengere regime enn de har i dag.
Vekststrategien til regjeringen slår også fast at kommunene skal få utbetalt halvparten av vederlagtet oppdretterne må betale. Det er et klokt valg.
Havbruksnæringa har vist at de har vilje til å gjøre noe med miljøutfordringene, men det er åpenbart for alle at problemene ikke er 100 prosent løst. Det pågår mye spennnende forskning, og de som kjenner næringen godt, tror at utfordringene knyttet til lus kan løses uten at det blir nødvendig å kreve at oppdrettsvirksomheten skal flyttes på land. Leppefisk, snorkelmerder, avlusning i varmt vann, lukkede merder til havs og på land skal prøves ut.
Det er grunn til å være optimistiske. Verden beveger seg fremover. 1. september går søknadsfristen ut. Da først får vi se om de lokale oppdretterne tør søke på den nye ordningen.
