Mange her i nord sliter nok med å se at byggverket tar form. Følelsen kan like gjerne være at tomta fortsatt er under besiktigelse.
Vi vil tro at både lokale, regionale og nasjonale politikere ser behovet for større grad av konkretisering av hva man ønsker. Det er ikke minst viktig når vi ser at nasjoner som Russland, Kina, USA og Canada viser betydelig interesse for det som skje i arktis. Også når det gjelder brusing med fjærene militært i øst.
Alle var inneforstått med at en nordområdestrategi ville kreve langsiktige tilpasninger. Jonas Gahr Støre skal ha all tenkelig honnør for at han som utenriksminister brukte tid og energi på tilstedeværelse og troverdige visjoner for mulighetene i nord. I dag beskyldes skiftende regjeringer for å senke farten, men det handler i tilfelle om nyanseforskjeller.
Det er krevende å snu kartet og overbevise nasjonen om at nordområdene er den viktigste utenrikspolitiske arenaen for en norsk regjering, i hvert fall hvis tanken strekker seg utover å tenke suverenitetshevdelse og posisjonering. Mange i nord har hatt forventninger når det gjelder infrastruktur og handlekraft.
Mye av optimismen har kjølnet, både innenfor olje og gass, alternativ energi, mineralutvinning og til og med fiskeriene, som har opplevd svik i forhold til leveringsforpliktelsene. Verdiskaping har også vist seg å komme i uløselig konflikt med andre interesser, både miljø, areal og urfolksspørsmål. Da er det mange som skygger banen, både politikere og investorer som er opptatt av langsiktighet.
Det er imidlertid viktig å feire framskrittene også. Enigheten om delelinja i 2010 og grenseboerbeviset i 2012 er eksempler på håndfaste milepæler som har vedlikeholdt optimismen. Vi håper at folk-til-folk samarbeidet i nord ikke får «frostskader» av det anstrengte klimaet som har oppstått.
