Regjeringens forsøk på å myke opp arbeidsmiljøloven ble møtt med et samstemt brøl fra norsk fagbevegelse. Det var forventet.
Det ble en landsomfattende synliggjøring av grenseoppgangene i en vernelov som er det nærmeste vi kommer «hellig» her til lands. Det er ingen grunn til å tvile på at engasjementet er genuint og at temperaturen er høy, men at forslagene til endring representerer et så stort sjokk og en så dramatisk brutalisering av arbeidslivet som fagbevegelsen framstiller det, er det all grunn til å diskutere.
Den utvidete adgangen til midlertidige ansettelser øker riktignok til ett år, men riset bak speilet er blant annet karantene hvis ikke arbeidgiverne mener alvor. Regjeringen ønsker ikke at arbeidstakerne skal pålegges mer overtid eller søndagsjobbing, men lander på forsiktige formuleringer om mer åpenhet og fleksibilitet.
Det koker dermed ned til at regjeringen kjører sitt pliktløp for å følge opp innholdet i plattformen, mens fagbevegelsen svarer på refleks ved å oppfatte dette som er massivt angrep på arbeidsfolk. Det er et kjent rollespill.
Spørsmålet er om det er verdt det. I virkeligheten ble nemlig Arbeidsmiljøloven modernisert for åtte år siden - og det finnes ganske så romslige dispensasjonsordninger for å skape ønsket fleksibilitet. Det «brenner» ingen steder, og det hadde vært mulig å satse på større grad av dialog og faktainnhenting, blant annet når det gjelder effekten av midlertidige ansettelser.
Blant 200.000 med midlertidige jobber finnes det sikkert flere uheldige eksempler på dårlig oppfølging, men det finnes nok også dem som foretrekker en midlertidig jobb foran ledighet.
