Fallet i oljeprisen har gjort det opportunt for miljøbevegelsen og en hel skokk med værhaner å fordømme utlysningen av 23. konsesjonsrunde i Barentshavet. Den berømte langsiktigheten er plutselig null verdt når dollar per fat befinner seg nede i en bølgedal.
Etter lang ventetid kunne regjeringen bekjentgjøre at 54 blokker i øst lyses ut, i tråd med forslaget til høring og det meste av nordområdeplaner. I den grad noen er himmelfallen over at regjeringen viderefører norsk energipolitikk, må det dreie seg om at alt for mange nei-mennesker har nikket til hverandre og vært skjønt enige om at vi skal leve av noe helt annet i framtiden.
Mange av disse nei-menneskene er også krystallklare på at mineralutvinning, oppdrett og trålerfiske er fullstendig uansvarlig, så da gjenstår selve nøkkelspørsmålet: Hva skal vi leve av og hvilken verdiskaping skal opprettholde velferden?
Norske myndigheter må stille optimale krav til både kartlegging, letevirksomhet og uttak av olje og gass. Pengene vi skuffer inn på fossile ressurser bør i langt større grad enn i dag brukes på forskning og omstilling, i retning fornybare energikilder. Akkurat nå er kullkraft alternativet rundt om i verden. Dessverre.
Miljøargumentene drives fram av de beste intensjoner, og de bør og skal utfordre det bestående. Men også her snur man kappa etter vinden. Da oljeprisen var skyhøy og ga gledelig påfyll i pensjonsfondet, var det utelukkende grønne hensyn som ble vektet. Når prisene nå har stupt, er det beleilig å vrake langsiktigheten og trekke inn at dette er gammeldags og ulønnsomt.
Langsiktig og ansvarlig politikk må likevel handle om å komme raskere i gang med en omstilling som faser ut fossil energi og lager den energimiksen statsminister Erna Solberg tok til orde for på Arctic Frontiers.
