Justisminister Anders Anundsen (Frp) betegner den lovstridige mobilovervåkingen som «svært alvorlig og fullstendig uakseptabel». Særlig betryggende er det heller ikke at det var Aftenposten og ikke en sikkerhetstjeneste som avslørte de skjulte installasjonene. Kan dette ha å gjøre med uklar ansvarsfordeling mellom de forskjellige myndighetsorganene? Spørsmålet er ubehagelig, men må likevel stilles.
Mest sentralt står selvsagt spørsmålet om hvem som overvåker og avlytter mobilbruken til politikere, embetsmenn og andre maktpersoner. At utstyret er avdekket også i finansmiljøets omgivelser kan tyde på at flere aktører er på ferde. Når det gjelder fremmede makter, trenger man ikke forskerkompetanse for å liste opp mulige kandidater. Russland og Kina er blant dem som med ulike innfallsvinkler holder øye – og øre – med den norske makteliten. Og klassisk industrispionasje er for lengst utvidet til finans- og næringsinteresser generelt.
Det begynner å bli noen år siden rapporter med risikovurderinger første gang advarte mot slik overvåking. Men det virkelig urovekkende at de ulike sikkerhetsinstansene synes å mene at noen av de andre burde tatt ansvar, som lederen i EOS-utvalget, Eldbjørg Løwer, påpeker i Klassekampen i går. Å samordne tjenestene – slik at de «snakker sammen» – har vært et viktig anliggende for Solberg-regjeringen, med 22.juli som bakteppe. Dette blir sentralt når Stortinget etter hvert skal få sin redegjørelse om mobilspionasjen.
Overvåking er et sammensatt fagfelt. Derfor er ansvaret spredt på flere instanser, herunder teleselskapene som har fått monopol på basestasjoner. Men spredning av ansvar må ikke utarte til pulverisering av ansvar. I første omgang får vi se hva etterforskningen bringer frem, og forholdsreglene for mobilbruk må skjerpes der det trengs. Aftenpostens avsløringer har gitt et nytt glimt inn i vår gjennomovervåkede hverdag – og samtidig et nytt glimt inn i våre kollektive godtroenhet.
