De som er gamle nok til å huske at handleposene på Vinmonopolet ble innført på begynnelsen av 1970-tallet, husker også at de fikk navnet Fjose-pose på folkemunne. Selvsagt etter sosialministeren den gang, Bergfrid Fjose. Bergfrid Fjose var en sosialpolitiker som var meget fremtredende. Men det hun huskes for, er Fjose-posen.
Nå krangler borgerlige politikere om hvem som fant på poseavgiften. Avgiften skal gi nye statlige inntekter på 1,5 milliarder kroner for å dekke opp utgifter som samarbeidspartiene KrF og Venstre påførte regjeringen for å gå med på et budsjettforlik, og dermed hindre regjeringskrise.
Var det Trine Skei Grande og Venstre som foreslo poseavgiften? Eller var det – utrolig nok – Frps Per Sandberg, som han selv hevder? Nå krangler de for å slippe å bli knyttet til denne avgiften som risikerer å gi posen navn etter forslagsstilleren, og dermed bli husket for det folk flest anser som en totalt unødvendig avgift som bare gir forbrukerne økte utgifter?
Hadde det ført store miljøgevinster ville det vært mer forståelig å sørge for at plastposebruken ble mindre enn den er. Men den endrer overhodet ikke på noe hva klima angår, hevder Klima- og Forurensingsdirektoratet. Norske handleposer utgjør et ubetydelig miljøproblem, er meldingen fra den kanten. Vi bruker ikke posene bare til å bære kolonialvarene hjem. De gjenbrukes ved at de blir til søppelposer som gjør klimabelastningen fra posene minimal.
De har dermed ikke noe praktisk formål ut over å gi staten 1,25 milliarder i ekstrainntekter i 2015. Regningen for de ekstrakostnadene som Venstre og KrF påførte regjeringspartiene i budsjettforhandlingene, havner nå på matkunders kassalapp. Det gir ikke akkurat regjeringen kredd hos store velgermasser.
Den nye poseavgiften vil vi karakterisere som en fjottavgift. Hadde den ført til et grønnere miljø, hadde den vært til å forstå. Men når den ikke har slik gevinst en gang, er det fullt forståelig at velgerne reagerer og politikerne krangler for å slippe å få navnet sitt knyttet til posen.
