Syv år er gått siden arbeidsmiljøloven fikk sin ”varslerparagraf”, som gir ansatte både en rett og et vern på dette området. Norge er alene i Norden om en slik lov. En undersøkelse på oppdrag fra arbeidsminister Robert Erikssons (Frp) departement viser at mye fungerer etter forutsetningene. Rundt halvparten av varslerne kan fortelle om forbedringer etter at de tok affære. Men nær én av to arbeidstakere som opplever forhold det burde sies ifra om, unnlater å gjøre det, mange av frykt for represalier fra sjefer eller kolleger.
Opp mot 18 prosent svarer at de selv er blitt utsatt for ulike former for straffereaksjoner etter å ha varslet. FAFO-forskeren har dekning for karakteristikken ”urovekkende”. Temaet varsling har lenge vært en gjenganger i den offentlige debatten. Tidligere i år fant Legeforeningen grunn til å advare mot enkelte sykehusledere som de mente var mer opptatt av å frembringe glansbilder enn av å rette opp feil. Justissektoren har arbeidet med spesielle tiltak etter 22.julikommisjonens etterlysning av ”en kultur for å si fra om det som ikke fungerer”.
For øvrig har både Forsvaret, næringslivet og Edward Snowden levert noen solide bidrag til varslerdebatten. I dagliglivet på norske arbeidsplasser kan varsling gjelde forhold som dårlig ledelse, mobbing, respektløs opptreden overfor kunder, pasienter og andre tjenestebrukere, brudd på instrukser om helse, miljø og sikkerhet. Nå hender det nok at varslerbildet suppleres av kverulanter og at varslingen kan inngå i en intern interesse- eller maktkamp. Den slags bør jo sorteres ut av statistikken.
Prosedyrene for varsling må følges. Men det beste råd – også mot misbruk av ordningen – er å praktisere en åpenhetskultur på arbeidsplassen. Å ha en kultur hvor det å korrigere sine feil, og bevisst lære av dem, har vist seg å være en suksessfaktor for så vel private bedrifter som offentlige instanser. Derfor bør den aktuelle lovbestemmelsen brukes aktivt. Rett håndtert er varsling et viktig verktøy – med et forbedringspotensial.
