Logikken er klar nok, selv om utspillet er politisk håpløst og ikke kan påregne særlig entusiasme i befolkningen. Men det er heller ikke opplagt at regjeringen får flertall for det forslaget som er ute på høring, der den ti ukers fedrekvoten helt eller delvis kan overføres til mor. Det hele tenkes som en «tillitsbasert unntaksordning», der man krysser av i en rubrikk på et skjema. Redusert total permisjonstid og dermed kortere fravær for kvinnene, vil styrke deres stilling i arbeidslivet, fremholder NHO.
Fedrekvoten er blitt gradvis utvidet siden Brundtland-regjeringen innførte ordningen for over 20 år siden. H/Frp-regjeringen har foreløpig redusert kvoten fra 14 til 10 uker, men barne-, likestillings- og integreringsminister Solveig Horne (Frp) understreker fedrenes adgang til å ta ut en større andel. NHO-sjef, Kristin Skogen Lund, viser her til at bare 4 prosent hittil har valgt å være hjemme ut over kvoten – og til Danmark hvor fjerning av kvoten visstnok medførte at far forsvant ut i arbeidslivet igjen over natten.
Trolig har hun dekning for å hevde at obligatorisk pappaperm bryter opp tilvante mønstre for å være hjemme ved barns sykdom. Men at syv uker kortere permisjon skal gi et mer likestilt arbeidsliv, virker illusorisk. Og det bør iallfall ikke være noe mål fra statens side å fremskynde barnehagestarten ytterligere. NHO bør derfor jobbe videre mot sitt likestillingsmål med andre midler enn noe enøyde utspill. Holdningsdannelse – på arbeidsgiversiden – er ett sentralt felt hvor trolig enda mer kan gjøres.
Flere formål, hensyn og verdier fanges inn i debatten om innretningen av foreldrepermisjonen: Kvinners karriereløp og tilknytning til arbeidslivet, produktivitet og vekst i økonomien, valgfrihet i familien, barnas behov for nærhet til foreldrene i det første leveåret. Jo færre variabler man fokuserer på, jo enklere blir tilsynelatende avveiningen. Men dagens ordning synes å gi en rimelig balanse. Det taler simpelthen for å beholde fedrekvoten som den er.
