Norske kinoer
viser for tiden den svenske filmen Sameblod om rasisme og rasebiologiske strøminger i Skandinavia på 1930-tallet.
Regissør Amanda Kernell bruker et lavmælt bildespråk for å forteller en historie som i realiteten trygler om å bli fortalt. Historien om 14 år gamle Elle Marja er en påminnelse om at sår ikke leger seg selv, spesielt når de er et resultat av etnisk og strukturell «brennmerking».
Norske myndigheter bør gå foran i arbeidet med å kartlegge den fornorskning og assimilering som fikk så store konsekvenser for både samer, kvener og andre grupper, simpelthen fordi det vil representere en klar og utvetydig beskjed om at historien tas på alvor. Det er ikke noe man kan viske vekk. Snarere er det en øvelse som vil skape gjensidig forståelse.
Vi ser da også av det offentlige ordskiftet at det finnes usunn avstand og mistenkeliggjøring, noe som kan bekjempes med grundige fakta og en omforent historiefortelling basert på dokumenter, tidsvitner og empiri. Filmer som Sameblod og Familiebildet pirker i overflaten og gir oss sterke følelsesmessige bilder på hvordan rasisme og fornorskning artet seg.
Vi starter ikke med blanke ark, og det er gjort mye god forskning og arbeid på feltet. Mange politiske og rettighetsmessige kartlegginger er gjennomført for den samiske befolkning. I dette ligger det naturligvis klare innrømmelser, men dette er reformer som på sett og vis befinner seg i et vakuum uten selve historiefortellingen i bunnen. Redselen for at en slik sannhetskommisjon skal skape forventninger hos eksempelvis samer og kvener er høyst overdrevet. De politiske prosessene går sin gang, med eller uten historien, men det er alltid en fordel å ha med seg viten om det man skal debattere og behandle. Kanskje det også minner oss om at det å utslette kultur, språk og verdier heller ikke er noen god idé i 2017?
Minilederen: Menneskerett
Nordlys slår på lederplass fast at det ikke er en menneskerett å kjøre snøskuter helt til hyttetrappa.
Men det koster umenneskelig mye penger å bli tatt på fersk gjerning.