Tiden er inne for å gjøre forsøksordningen, som lot en rekke kommuner sine 16- og 17-åringer få stemme ved lokalvalget i 2011 og 2015, om til en permanent ordning i alle kommuner.
En fersk rapport fra Institutt for samfunnsforskning tar for seg erfaringene med forsøkene, og vi ser nå tilløp til en ny runde i debatten. På Stortinget er imidlertid et stort flertall fortsatt mot å røre 18-årsgrensen. Et hovedargument er at det bør være samsvar mellom stemmeretts- og myndighetsalder, og at den som kan stemme også bør kunne velges.
I forsøkskommunene tok 16-åringene i bruk stemmeretten i gledelig stor grad. Men lite tyder på at de dermed har etablert varige vaner. I 18-25-årsalderen synker igjen valgdeltagelsen, noe som forklares med livsfasene man befinner seg i. Blest rundt forsøkene har trolig også hatt sin virkning.
For øvrig er det et interessant – og urovekkende – funn at innvandrerungdom og elever på yrkesfag hadde en langt lavere valgdeltagelse enn majoritetsungdom på allmennfag. Tiltak for å motvirke forskjeller og øke deltagelsen generelt vil være viktig.
En tydelig, positiv effekt av forsøkene, er at flere unge kom inn i kommunestyrene, og de mener jevnt over å ha hatt god innflytelse. Forutsetningen for at de ikke skal forsvinne ut igjen etter én periode, er at de unge blir engasjert over hele saksfeltet – og ikke blir sittende som partiets ungdomsalibi. Alle befolkningsgruppers interesser og behov må ivaretas, ikke minst den generasjonen som skal leve lengst i dette samfunnet.
Stemmrettsalderen er endret i flere omganger, fra startpunktet på 25 år. Den sentrale oppgaven må imidlertid være å styrke det som på forskerdialekt kalles demokratikompetanse hos de unge. I rapporten sies det at dersom stemmeretten skal utvides, bør begrunnelsen ikke være læring, men et reelt ønske om å øke 16-åringers makt og innflytelse.
Minilederen: Spade
Vi lever i en landsdel der vi kaller en spade for en spade, skriver Mack-direktør Harald Bredrup om striden med Rema.
Og vi kaller en øl for en Mack.