”VÅRE FORELDRE stod der i åkrene, med støv så dyp som snø”, synger Nanci Griffith i ”Trouble In The Fields”. En beskrivelse av tidligere tiders slit for å høste av jorda. Og nå står vi også her – i innmark, utmark, skog og fjell – men med ugress dyp som, ja, snø. Mens mange av gårdene rundt omkring, urovekkende mange, ligger der som spøkelseshus. Uten folk, uten kyr, uten liv. Hva skjedde egentlig?
Si din mening i kommentarfeltet under
JA, DET kan man spørre seg om. For færre blir de, bøndene og gårdsbrukene, om det nå er snakk om sauehold, melkeproduksjon, om de har høns eller griser, driver med vedproduksjon, eller noe annet, eller en kombinasjon av disse. Lønner det seg ikke lengre? Er det blitt for mye slit? For lange dager, for lite lønn? Har den generelle samfunnsutviklinga beveget seg i en annen retning? Eller har tida bare rett og slett gått fra både bønder, jordbruk og skogbruk?
DET ER ingen tilfeldighet at gårdsbrukene blir færre – så lenge det kan svares ja på flere av de ovennevnte spørsmål. Noen mener dette er en såkalt styrt avvikling. At myndighetene bevisst går inn for færre aktører, med stor produksjon. Og at denne prosessen starta lenge før en landbruksminister fra Fremskrittspartiet begynte å virke.
I DETTE mangfoldige landet, mellom bakkar og berg, og mer til, kan det synes som om landbruksbegrepet er en eneste stor selvmotsigelse. Ikke minst her oppe på 69 grader nord. Sesongenes sykluser er mildt sagt uvisse. Ganske enkelt vanskelige. ”Men iblant går det merkelig bra”, som det heter i Arvid Hanssens ”Nordavindsvalsen”.
FOR UMULIG er det jo slett ikke. De blir nok ikke flere, de som driver gårdsbruk i dag. Men kanskje blir de bedre? Eller i alle fall flinkere til å tilpasse seg dagens krav. For det er gjerne de som overlever – de som ikke lar seg kue av nye regler og bestemmelser, men i stedet bretter opp ermene og gir livsverket en sjanse til.
BØNDENES fremste argument er at folk trenger mat. Såre enkelt, det. Så er spørsmålet om vi nordmenn vil betale for mat som er produsert i Norge? Og hva sier folket da? Vel, saken er den at det produseres førsteklasses mat her i kongeriket. Der det føromtalte utgangspunktet for noen kan synes både karri og håpløst, vil det for andre fortone seg som reint, vakkert og lovende.
KAN HENDE er utviklinga innen landbruket uunngåelig. At færre gårder og høyere effektivitet er en tvingende nødvendighet. Akkurat som i fiskeriene. Myndighetene vil ha det slik, det er alle innforstått med. Men dette er samtidig en farlig politikk. For hvor går nå egentlig grensa for antall bondegårder, når vi tross alt snakker om et framtidig og ikke minst levedyktig landbruk, med god og kortreist mat som hovedingredienser? Og da har vi ennå ikke berørt bosetningsaspektet.
SELV OM bøndenes kår anno 2014 ofte framstilles som tøffere enn noen gang, skal vi ikke glemme at tidligere generasjoner også hadde sitt å stri med. Ikke så reint lite heller. Men i dag vil mange ha det bekvemt, om man nå er bonde eller ikke. Samtidig som det hele tida jaktes på det såkalte gode liv. Overraskende mange, eller kanskje ikke så overraskende likevel, sier at de mer enn gjerne kan tenke seg å drive en gård – føle det ekte livet ute i naturen, slik forfedrene gjorde det. Og da er kanskje ikke en økning fra 100 til 110 kilometer i timen på landeveien eller en ekstra flaske gjennom tollen så viktig lenger?
AKK, JA. Så er det kanskje håp for både landbruket og de kommende generasjoner likevel. Muligens er bunnen nådd allerede? Og da kan vi kanskje nynne en annen strofe, fra Ulf Lundells ”Underbara ting”: ”Från botten finns bara en väg. Det är opp.”
