– TRÆR ER dine beste antikviteter. Alexander Smiths ord er ikke vanskelig å trekke slutninger ut fra. I hvert fall hvis man kjører langs landeveien i mange av kongerikets fylker. Og Troms er så visst intet unntak i så måte. Heller tvert imot.
Si gjerne din mening i kommentarfeltet under
EGENTLIG trenger man slett ikke å humpe av gårde langs en ferdselsåre for å konstatere at kulturlandskapet er i endring, og at denne prosessen har pågått en stund. Spørsmålet er om vi rett og slett gror igjen av skog? Er det blitt så mye av den nå, så tett med buskas, at naturen selv har tatt overhånd?
MANGE LAR seg for eksempel forarge over dårlig utsikt fra bilvinduet, når nettopp det, en flott utsikt, skjemmes av sammenvokste trær, som knapt nok slipper dagslys inn mellom bladene. Noe er blitt gjort, og gjøres – for eksempel i Gratangen. Men der det ikke er vilje, og det gjelder faktisk for mange av fylkets kommuner, er det heller ingen vei, så å si. Dermed gror skogen praktisk talt igjen foran øynene våre.
OG HVA SKJER nå egentlig med en skog som bare blir tettere og tettere, og større og større i utstrekning? Blir det gode levekår for trærne som skal vokse seg store og kanskje brukes til vedhogst? Og hva med framkommeligheten? Stiene vi en gang brukte, er de fremdeles farbare?
I EN undersøkelse utført i år svarer 20 prosent (fra et representativt utvalg på 1.000 personer i Troms) at de har ved som hovedvarmekilde. I 2003 lå dette tallet på 36 prosent. En nokså markant nedgang, med andre ord. Skyldes det milde vintre? Flere varmepumper i de tusen hjem? Jo da, 49 prosent mener at nettopp klimaet har redusert deres vedforbruk, mens 27 prosent heller mot varmepumpenes inntog.
I VÅR bekvemme hverdag anno 2014 kan de nevnte pumper utvilsomt belage seg på en lys framtid. Husstander med varmepumper har økt fra 1 til 31 prosent i Troms siden 2003. Men alt håp er langt fra ute, sett fra vedhogstens side. For hele 70 prosent oppgir at de har fyrt med ved i løpet av det siste året. Når kuldeperiodene setter inn til vinteren, reduseres lagrene med ved noe så ettertrykkelig. Og enda mer ved kan hentes ut av de dype skoger i Troms. Mye mer.
MEN HJELPER dette noe på innledninga med voksende skog? Vel, problemet er sammensatt. For der det ikke vokser godt nok, der trærne er for små og tynne og aldri vil nå et produserbart volum, må andre grep settes inn. Da handler det ikke lenger om produksjon til vedfyring. Nei, da er det regelrett rydding om å gjøre – for å ta naturen tilbake igjen. Og det er nokså forståelig ikke lønnsomt for vedprodusentene.
SÅ HVA må til for å tynne ut skogen? For at den ikke skal ta overhånd fullstendig? Forbruket av ved, ikke bare til oppfyring, må opprettholdes. Tilgjengeligheten må forbedres. Noe som paradoksalt nok styres, i hvert fall delvis, av selve uttaket og produksjonen. Og til slutt, og kanskje aller viktigst, hva med skogseierne selv? Ikke de som ser nytten av å forvalte den ressursen som en skog faktisk er, men alle de andre – de som bare lar den gro og gro og gro, uten at noe blir gjort.
MULIGENS kan de låne øret til det gamle indianske ordtaket: – Det er ikke vi som eier jorda. Jorda eier oss.
