– DA DØDEN intet er å henge ved, henger han ved livet. Knut Hamsuns ord bringer oss over på praktisk talt det motsatte, det vi kan kalle dystre spådommer. Ikke bare anno 2014. Skjønt det er mangt og meget å hente også her. Avisdøden, for eksempel. Nå er det ikke måte på hvor mange aviser som snart vil trekke sitt siste sukk, trykke sitt siste ord – ja, simpelthen bukke under for den samme digitale revolusjonen som har gitt næring til så uendelig mange avisartikler.

Si din mening i kommentarfeltet under!

NÅR MEDIA skriver om media – som jo strengt tatt denne kommentaren i hvert fall i utgangspunktet også gjør – finnes det knapt nok grenser for hvor mye elendighet som kommer til å inntreffe, og ikke minst hvor fort det hele skal foregå.

RADIOEN er et utmerket eksempel på dette. Visst var det de som hilset nyvinningen velkommen. Men mange fryktet den like mye. Hvorfor? Fordi den kunne komme til å skjenke død over det gode livet, det som fantes før – før radioen. Og fjernsynet, ikke å forglemme. Da ble det nemlig forkynt ny død og fordervelse. Ikke minst over radioen, som allerede hadde varslet det samme – altså død og elendighet.

DA DE første videospillerne dukket opp, lå en ny solnedgang på lur – denne gang i anledning kinoenes ve og vel. For ingen ville vel sette seg i en kinosal, kan du skjønne, når man kunne sitte hjemme! Film i egen stue? Ja, det måtte i alle fall bety døden for både radio, TV og kino! Nei, forresten, ikke TV’en. Man trengte jo tross alt et fjernsynsapparat for å få den nye galskapen til å fungere.

SÅ PLINGET datamaskinen seg inn i de tusen hjem – etterfulgt av nye dommedagsprofetier. For noe annet skulle jo tatt seg ut! Seinere smatt så internett seg inn gjennom durende modem. Og da syntes det som om det aller meste var døden nær. I hvert fall radio og fjernsyn. Selve datamaskinens endelikt ble dog ikke spådd – ikke før iPaden og dens like fikk fotfeste, for ikke å si fingerfeste, hos brukerne.

HVA ER det egentlig vi er så redde for? Er det nye og ukjente, både til det gode og det stikk motsatte, virkelig så mye å engste seg for? Vel vel, så kommer det en svenske over hoppkanten, med ski som peker i hytt og vær – men det er da ikke svartedauen om å gjøre heller. Ikke når bilmotorer verken drives av bensin eller diesel, men av strøm. Eller når vaniljesausen er å finne fiks ferdig i en pakke, i stedet for å lages fra grunnen av.

SPØRSMÅLET er om vi uroer oss unødig? Om vi alt for ofte og alt for raskt spår undergang for det vi kjenner som trygt og godt? Ja, at vi utbasunerer slutten, nærmest som en ryggmargrefleks?

KAN HENDE er det til og med håp for den gode, gamle papiravisa også? Sånn midt oppi alle dommedagsprofetiene. Så la oss heller runde av med Mark Twain, og en akk så treffende bemerkning i sakens anledning: – Noen mennesker gir sine bekymringer svømmeundervisning, i stedet for å drukne dem.