Å SIKRE ALLE veiene på Senja mot ras er en tilnærmet umulig oppgave. Men skal vi akseptere at å det er med livet som innsats man kjører på Senja, og at frykt er en del av hverdagen for de veifarende? Nei.

Hva mener du? Skriv din mening i kommentarfeltet under

ENORME PENGESUMMER er brukt på å bygge veier til lokalsamfunn som Husøy, Fjordgård, Senjahopen, Skaland, Gryllefjord, Torsken, Sifjord, Grunnfarnes og Flakstadvåg. Etter at veiene er sluttført og snorene klippet er nye titalls millioner blitt brukt på skredsikring, skredoverbygg, nye tunneller og bru. Nå er det fullføring av Torskenpakken det handler om, alene ei investering på 120 millioner kroner.

ALLE DISSE prosjektene er gjennomført med to mål for øyet; Å skaffe veiforbindelser til viktige lokalsamfunn, og gjøre veiene tryggest mulig å ferdes på. Hvor mye veipenger det samlet er brukt på Senja er trolig en forskningsoppgave i seg selv.

DET HERSKER liten tvil om at dette har vært kloke investeringer, og at de veiforbindelssene som har blitt realisert har vært viktige og riktige ut fra et samfunnsmessig perspektiv. For at folk skal se det likt å bli boende i bygdene, at næringslivet – spesielt fiskeriene – skal få levelige vilkår, og at infrastrukturen skal fungere, har den massive veibyggingen og veisikringen vært helt avgjørende.

NÅR TORSKENPAKKEN er fullført betyr ikke det at man, bokstavelig talt, er ved veis ende når det handler om veibygging og sikring på Senja. Nye ras vil gå langs veiene på yttersida. Nye strekninger vil bli definert som rasfarlige. Veistrekninger vil fortsatt bli stengt. Og nye ulykker vil skje. Derfor kan man aldri erklære jobben som fiks ferdig og fullført. Den dagen man kan erklære at veiene er hundre prosent rassikret kommer aldri.

ÅRETS VINTER har vært grei å hanskes med, med lange perioder uten snø og nedbør, og månedsvis med stabil kulde. Likevel; Når været slår om bare noen få dager, inntrer brått en ekstrem rasfare. Slik som forrige helg, da det gikk fire ras langs veiene, flere veier måtte stenges på grunn av rasfare og hundrevis av mennesker ble isolert. Med andre ord: Ras og rasfare er ingen ekstremsituasjon vinterstid på Senja. Det normalt unormale er det normale på Senja! Det må også politikere på riks- og fylkesnivå og veimyndighetene ta inn over seg. Å snakke om skredvintre på Senja er egentlig uinteressant. Alle vintre er skredvintre. Eneste forskjell er hvor mange skred som går hver vinter, hvor omfattende de er og hvor store skader de gjør.

DERFOR MÅ det nitidige arbeidet med å analysere skredfaren, finne skredfarlige strekninger og utbedre dem, aldri ta slutt på Senja. Hvis ulykker skjer og liv i verste fall går tapt, vil det hver gang være et samferdselspolitisk nederlag. Bygger man vei, må man også gjøre den tryggest mulig. Det er nettopp den jobben man aldri blir helt ferdig med på Senja.

DISKUSJONEN OM det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å bruke så enorme summer til veier og rassikring må man selvsagt være villig til å ta. Men sjekker du de siste års statistikker over verdier som bringes fra havet, via livskraftige bygder og over smale senjaveier – til storsamfunnet verden over – er svaret gitt.