– LIVET ER enten et dristig eventyr, eller ingenting. Uttalelsen fra den døvblinde forfatteren Helen Keller innleder ei betraktning rundt et annet eventyr, som igjen er basert på nettopp gamle eventyr. Eller sagn, om man vil.

Si din mening i debattfeltet nederst

DET ER 20 år siden Senjatrollet reiste seg på Finnsæter. Eller slo seg ned, er kanskje riktigere å si. Allerede fire år tidligere ble et annet byggverk reist — det fikk navnet Hulderheimen. Og det fødtes også av et sagn, om Hulderberget på Finnsæter. Den arkitektoniske utforminga av Hulderheimen, bare et trollkast fra Senjatrollet, er i realiteten en hyllest til ei portugisisk seilskute som skal ha forlist på Senja på slutten av 1800-tallet.

JA, MAN kan kalle det eventyr — om man nå velger en sjelelig eller konkret tilnærming. Leif Rubach ble imidlertid kalt helt andre ting da han satte i gang sitt prosjekt. Han var tullete, han var stormannsgal, og mer til — og hva hadde nå i det hele tatt et bygg som Hulderheimen på Senja å gjøre? Nei, det passet ikke inn. Ikke var det pent heller, mente man, og noe nordnorsk preg hadde det så visst ikke. Nei, dette var ingenting annet enn galskap.

OG MER SKULLE komme. For i 1993 stod altså det svære Senjatrollet ferdig — verdens største. Trollet levde ungkarstilværelsen fram til 2007, da kjerringa kneiste opp ved dets side. Og i år nedkom hun med ikke mindre enn sekslinger.

SPØRSMÅLET ER om trollfaren på Finnsæter, hvis kreative sinn har utløst denne parken av sagnfigurer, fremdeles betegnes som «gal»? Til det er det å si at Senja er både praktfull og stor, nest størst av øyene her mellom bakkar og berg i vår krok av verden. Men øya kan også være liten — ja, stundom direkte små. Slik er det gjerne mange steder. Og selv om den generelle samfunnsutviklinga for lengst har fått fotfeste også i tareskogen på denne øya, er det fortsatt de som mener at det ikke sømmer seg å trå utenfor stien.

DETTE HAR flere enn Senjatrollets skaper fått erfare. Fiskekjøpere, båtredere, gründere innen kultur og reiseliv — ja, de er bare noen få av dem som har fått nesen klapset da de ved ulike høve stakk den fram. Sånn operer det skumleste eksemplaret i dyreriket, og som det antakelig for lengst burde vært utlyst skuddpremie på, nemlig «bygdedyret».

MAN KAN la seg kue av det — i verste fall gå til grunne. Eller man kan la det stange hornene sine i innhengninga, mens man selv er til stede i sitt eget liv, hvor drømmene leves ut — eller i hvert fall noen av dem.

HVORDAN TROLLFAREN på Finnsæter har virkeliggjort noen av sine drømmer, uten nevneverdig påvirkning eller innsnevring av andres meninger, kom tydeligst fram under vielsen av Senjatrollet og hans trollkjerring i 2007. Forlovere var nemlig ingen ringere enn Ingrid «Mossa» Evertsen og Tore Skoglund. Og presten som smidde trollene i hymens lenker, han het John-Daniel Storhaug. Trenger vi si noe mer?

JA, KANSKJE er det sånn at livet er et eneste stort eventyr? På Finnsæter lever i hvert fall Senjatrollet spennende dager, med sin kone og alle sine seks småtroll. Og gjester kommer også til gårds, må vite. Mange i tallet. Det er turister fra andre kanter av landet, og utlandet med. Ja, og så senjaværingene da. De fleste har nok alltid innerst inne syntes det var stas med et digert troll i nærområdet. Og de som ikke har likt det, som har ment at det ikke passet inn, er formodentlig omvendt nå — hvis noen i det hele tatt skulle bry seg om deres meninger. Eller som det stod å lese i en engelsk avis en gang på sekstitallet: — Liker du ikke Beatles, kan du ha det så godt!

VEL, SAMMENLIGNINGA mellom Senjatrollet og The Beatles er kanskje noe søkt — selv om jeg personlig synes den virker nokså fornøyelig. Sannheten er at trollet på Finnsæter inneholder mer enn som så, bokstavelig talt. Her er nemlig også mye uvurderlig lokalhistorie samla. Og trollfaren selv klekker stadig ut nye planer.

SÅ NÅR det store eventyret om Senjatrollet skal berettes, kan det kanskje starte med: Det var en gang en gal mann på Senja, som ville lage et troll.

JA, DET BURDE være en passende begynnelse på en litt annerledes historie, som blant annet handler om galskap og mot, og det i en lystelig blanding. Så la oss avslutte med Per Kvalviks treffende ord: — Vær litt gal, mens du strever. For alle dør, men ikke alle lever.