DET ER IKKE enkelt når tryggheten røskes under føttene dine, når du er mer hjelpesløs enn noen gang før, når du ser at livet kastes ut av kroppen på de du nettopp har snakket med og flirt med, når ondskapen er så stor og sterk at ingen, ingen, ingen kan hjelpe.

Si gjerne din mening i kommentarfeltet under

ET SLIKT SCENARIO er ubegripelig, og ikke engang filmene Pulp Fiction og Natural Born Killers var i nærheten av skrekkbildene som de overlevende fra Utøya 22.juli 2011 sitter med i hodene sine. Hvordan det var for de som var på Utøya den ettermiddagen ønsker jeg ikke å vite. Ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi jeg er et menneske med følelser, empati og medmenneskelighet. Uansett hvor mye jeg føler så vil overlevende og pårørende fremdeles føle sin angst og sitt savn.

DE FØRSTE nyhetene fra bomben i Oslo fikk jeg referert. Ubegripelig, uforståelig, noe jeg ikke kunne gjøre noe med, noe jeg ikke ville vite. Det som gjør vondt og ikke er mitt, vil jeg ikke kjenne på, vite om. Neste beskjeden om angrepet på Utøya var helt surrealistisk.

SAMME KVELDEN tok jeg hurtigbåten ut til Loppa øy; et paradis ute i havet, borte fra verden, en oase, ikke ulikt Utøya. Øyer som i utgangspunktet var preget av ro, trygghet og fri for fare. Loppa fortsatte som den trygge oasen og jeg overnattet i telt, borte fra media og dårlige nyheter. Samtidig lå Utøya lammet, foreldre, søsken og venner søvnløse.

MINE  forsvarsmekanismer har jeg ingen styring over, det merket jeg den 23.juli. Tidlig på formiddagen fikk jeg siste nytt. Tallet jeg fikk opplyst var over 80 døde, et tall hjernen min justerte ned til 28. I min verden var tallet 28. Det tok et døgn før jeg var klar for å innse hvor høyt tallet egentlig var. Da husket jeg godt hva jeg var blitt fortalt og som ble fortrengt i mitt hode, gjemt av min egen hjerne. Jeg var på Loppa for å slappe av, nyte naturen og fotografere fugler og natur. Å oppdage at jeg hadde brukt timesvis på å fotografere små skjøre, ensomme blomster var en merkelig retur til virkeligheten.

JEG «KOM TIL meg selv» ovenfor Loppasanden. På kne, hvilende på albuene med en blåklokke i fokus. Minnebrikken på kameraet var stappet med bilder av blomster på nært hold, såkalt makrofotografering. Oppdagelsen av dette var fascinerende. Jeg hadde selvfølgelig vært bevisst hele dagen, men fokuset var rettet mot noe lite og vakkert. Noe som tok all min fokus og stengte ute ondskapen i andre enden av landet.

MANGE MISTET sine kjære og nære i denne enmanns-terroren. Det tok noen sekunder, minutter, så var de borte for godt, kun synlig i minnene, på fotografiene, kjennbar i hjertet, og i følelsen av den uerstattelige tomheten i kroppen. Vi kjenner såvidt på den følelsen den 22.juli, en knøttliten brøkdel av hva de som var tilstede og de som mistet føler, hver dag, året gjennom. Derfor er det viktig at de pårørende og overlevende møtes og kjenner på følelsene og savnet sammen, og derfor er det viktig at vi også er med og markerer denne dagen og viser vår støtte og medfølelse.

JEG HAR SELV sett på nært hold hva tap av barn gjør med mennesker og familier, og at savnet varer livet ut, i en eller annen grad. Så mine tanker går til de som har mistet, de som har opplevd vold som preger dem resten av livet. Eller egentlig ikke, kun når jeg får det tett på, når jeg blir nødt.