DENNE HADDE nok mange av oss ikke sett komme: Naboer som protesterer på fiskelukt i et fiskevær.
Si din mening i kommentarfeltet under
DEN ENESTE arbeidsplassen på Grunnfarnes, Nergård, har spesialisert seg på tørking av fiskehoder. Og det ber faktisk blitt «big business», bedriften tjener gode penger på produktet som eksporteres til Nigeria. Nå vil bedriften utvide, fra dagens 650 tonn til 1.200 tonn. For å forstå litt av dimensjonene: Dagens fiskehjeller dekker et areal på størrelse av en fotballbane. Med utvidelsen blir det nesten to.
Folkebladet-TV: Hyttefolk vil stoppe bedrifts-utvidelse
MEN FISKEHODER lukter. Selvfølgelig. Og de lukter kanskje litt mer enn «vanlig» fisk på hjell - en lukt noen av oss heller omtaler som en liflig duft. Men «liflig duft» er ikke ordet på Grunnfarnes. I alle fall ikke blant fem naboer, eiere av fritidseiendommer, som nå protesterer. Lukta, med tilhørende fluer og kråker, er plagsom: «Massive luktplager forringer oppholdet i Yttergården i tørkeperioden», skriver de i et brev til Torsken kommune, med krav om at kommunen sier nei til utvidelsen.
FØRST - FOR å ta naboprotesten litt på alvor: Det er forståelig at man reagerer på luktplager, særlig hvis de er intense og vedvarende. Og kråker og fluer er noe dritt når man skal feriere, slappe av og nyte naturomgivelsene. Men der stopper forståelsen. Grunnfarnes er et fiskevær, fundamentert på fisk fra «tidenes morgen». Fiskebruket til familien Pedersen har vært grunnstamme og hjørnestein i årtier, og det er også Jørgen Pedersen som nå fører tradisjonene videre med fiskehoder som hovedprodukt.
Å STOPPE EN slik bedrift vil være meningsløst og nærmest parodisk i en landsdel, på ei øy og i et fiskevær som ikke ville eksistert uten fisk. At noen plages av lukt noen dager i året, selv om det sikkert kan være ille nok, kan umulig være god nok grunn til å si nei, og kanskje i ytterste konsekvens sette kroken på døra for bygdas eneste bedrift. Har man valgt å ha fritidseiendom i et fiskevær, må man simpelten akseptere at det lukter fiskevær.
KONFLIKTEN PÅ Grunnfarnes er ikke enestående i sitt slag. Vi har opp gjennom årene sett at naboer til fiskebruk klager både over lukt, avfall og fiskeslog. Og jo lenger vekk man kommer fra de tradisjonsrike fiskeværene, jo hardere blir gjerne frontene. Hvem husker ikke debatten om sildoljelukta i Tromsø? Og for ikke å glemme rekeskallfabrikken Primex i det nedlagte meieriet på Finnsnes, som fikk det til å rive i nesen og koke i topplokket på «fine» finnsnesværinger på slutten av forrige årtusen, like før tettstedet tok bystatus?
KRAVENE TIL til både renhold, lukt og utslipp, håndtering av slog og annet avfall, har blitt betydelig skjerpet inn de siste årtier. Og i dag er det knapt nok et tema, verken i store og små byer eller fiskevær. Dagens konflikter handler mer om disponeringen av arealer til først og fremst oppdrettsnæringa - som også er hovedtema i kystsoneplanen som er ute til høring. Dimensjonene i en slik diskusjon er betydelig større og mer kompliserte, ikke minst i miljø- og natursammenheng, enn lukta av fisk.
MEN OGSÅ KYSTSONE-DEBATTEN handler i bunn og grunn om næringsinteresser og penger - kontra bolyst, naturopplevelser, turisme og miljø. Men uten inntekter og mat fra fiske, oppdrett og industri, er det meningsløst å snakke om bosetting og opplevelser i denne landsdelen. Og litt lukt fra fisken må vi i alle fall tåle.
