FOR SALANGEN-SAMFUNNET og de pårørende er det en god nyhet at det igjen er fullt trykk i etterforskningen av Sjøvegan-drapet. De dårlige nyhetene har stått i kø i snart 17 år.
ET 30-TALLS nye tips er kommet til lensmannskontoret på Sjøvegan etter at VG og Folkebladet sist mandag publiserte VG-tegner Harald Nygårds fantomtegninger av en mulig drapsmann. Tipsene retter seg mot både navngite og ikke navngitte personer, og lensmann Hans Roar Rasmussen betegner flere av tipsene som interessante.
SJØVEGAN-DRAPET HAR i realiteten aldri blitt lagt bort eller offisielt henlagt. Trykket i etterforskningen har gått i bølger. Det var enormt i de første årene etter drapet, for så å gå inn i en lang fase uten noen vesentlig utvikling. Men lensmann Hans Roar Rasmussen har aldri gitt opp, og hele tiden samlet tråder. Han sier han har tenkt på drapssaken hver dag i snart 17 år.
NÅ HAR RASMUSSEN fått betydelig mer å gjøre. Det er han glad for. Den direkte utløsende årsak er lovendringen som kom i fjor som gjør at drap begått etter 1. juli 1989 aldri blir foreldet. Lovendringen får betydning for 32 uoppklarte forsettelige og overlagte drap her i landet - blant annet drapet på Marie-Louise Bendiktsen i juli 1998. Politidirektør Odd Reidar Humlegård har tatt det prisverdige initiativet til denne «cold case»-gruppen i Kripos som skal jobbe med gamle drapssaker. VGs reportasjeserie om de uoppklarte drapene har ført til en tipsflom og nytt, skarpt fokus på saker mange har gitt opp å få løst.
VI HAR SETT det gjentatte ganger - at gamle drapssaker har blitt børstet støv av og oppklart årevis etter hendelsen - gjerne ved at privatetterforskere har gått inn i sakene på nytt. Nå har vi fått «cold case»-gruppen, og dermed en mer «offisiell» etterforskningsgruppe for slike saker. Det er et klokt grep, og gode nyheter for alle pårørende og alle lokalsamfunn som sliter med å få satt sluttstrek for slike traumatiske hendelser.
OG TRAUMATISK har Bendiktsen-saken vært, først og fremst for de pårørende, men også for Salangen-samfunnet som helhet. Ordfører Sigrud Wiggen Prestbamo sa tirsdag i et intervju med Folkebladet at det er ei enorm belastning for et lokalsamfunn å ha ei så grov, uløst sak. Ei oppklaring er viktig for at lokalsamfunnet skal kunne legge saken bak seg. Og datteren til Marie-Louise Bendiktsen, Tone, setter i samme avis ord på hvordan de pårørende føler det: «Hver gang saken kommer opp er det som en få en knyttneve i mellomgulvet».
DET ER SOM ET sår som aldri gror. Når tiden går, legger det seg litt rur oppå, som en tynn hinne for å lindre litt av smerten. Men den rives opp hver gang saken dukker opp i mediebildet, og det har skjedd mange, mange ganger i løpet av de 17 årene som er gått. Folkebladet stoffarkiv bugner. Vi har fulgt saken tettest av mediene i disse årene, og Sjøvegan-drapet er utvilsomt den enkeltsaken i avisas 50-årige historie som har blitt mest omtalt.
FORHÅPENTLIGVIS vil de neste reportasjene handle om en drapssak som går mot oppklaring. For det er bare en oppklaring og en gjerningsmann som kan gi oss alle svar på hva som skjedde denne julidagen i 1998. Og uansett hvor groteske og meningsløse disse svarene vil være, er det eneste mulighet for å få satt en sluttstrek.
MEN NOEN vil uansett aldri glemme.
