«Arbeiderpartiet er faen ingen søndagsskole». Det legendariske utsagnet fra Ap-kjempen Haakon Lie under den opprivende overvåkingsskandalen i partiet etter andre verdenskrig har fått ny aktualitet. I en annen tid, i en helt annen setting. Men kanskje er det nettopp noe lærdom fra søndagsskolen aktørene i et arbeiderparti i fullstendig oppløsning hadde trengt — akkurat nå.
«Arbeiderpartiet er dårlig ledet» (Aftenposten). «Opp i liminga». (Nordlys). «Arbeiderpartiet på gyngende grunn» (Folkebladet). Tre tilfeldig valgte titler fra lederartikler i en riks-, region- og lokalavis fredag forteller hvor bredt Ap-krisen rammer, engasjerer og kommenteres.
Det er en krise og splittelse av historiske dimensjoner vi er vitne til, i et parti som har vært Norges desidert største og mektigste i flere tiår. Men kanskje er det nettopp dette; den sterke maktposisjonen over lang, lang tid, som har gjort at partiet har sovet i timen på en pute av maktarroganse og ukultur — og som nå har utløst en uforsonlig strid om makt og retning som kan smadre hele organisasjonen.
For dette handler om mye mer enn Trond Giske. Isolert sett er Giske-gate en av de tyngste og vanskeligste sakene Ap har fått i fanget i moderne tid. Men det hjelper ikke å bare fjerne Giske. Dette stikker dypere. Valgkampen var en katastrofe, der partiet bommet på område etter område; innvandringspolitikk, skattepolitikk, distriktspolitikk, forsvarspolitikk...
De traff ikke velgermassen, de lot Senterpartiet grafse til seg godsakene, og den unyanserte kritikken mot dårlig økonomisk styring av søkkrike Norge gjorde bare Erna Solberg enda mer populær.
Så kom valget, og det fullstendige nederlaget. Ett år i forveien hadde Ap en soleklar ledelse på meningsmålingene. Derfra gikk det så fort nedover at man knapt trodde det man så. Selvransakelsen etterpå gikk over til direkte selvskading, der striden i partiledelsen utspilte seg for åpen scene og meningsmålingene fortsatte nedover. Så feide #metoo inn også i politikken, og rammet Ap verst av alle politiske partier, på verst tenkelige tidspunkt.
Og Trond Giske, nestlederen som mange anså som neste leder og statsministerkandidat, ble selve symbolet på en råtten kultur som har preget partiet i mange, mange år. Men som ble tydeliggjort av den åpenbaringen #metoo har vært, spesielt for unge kvinner — og forhåpentligvis også litt eldre menn som trodde deres posisjon, alder og kjønn gjorde at det var fritt fram. Uten konsekvenser.
Slik er det heldigvis ikke, og det har #metoo fortalt oss tydeligere enn noe annet. Det har fortalt oss at det å være tillitsvalgt — smak på ordet — må få et forpliktende innhold i tida framover, en forpliktelse man ikke kan kødde med.
Heller ikke Giske-saken maktet Ap å takle og kommunisere på en god måte, selv om partileder Jonas Gahr Støre hentet seg litt inn da det nye året opprant. Helt til Støre setter en endelig sluttstrek vil denne saken med selvforsterkende effekt ri partiet som en mare. Men det vil ikke gå over, likevel.
Partiet må fortsette selvransakingen — en havarikommisjon må tre inn, og en helt ny vei og strategi må pekes ut for å berge partiets sjel og posisjon i norsk politikk. For å lykkes er det vanskelig å se for seg at dagens ledelse kan fortsette. Det må gjennomluftes i partikorridorene. Og det må inn nye stemmer for å bygge ny politikk og troverdighet.
