Den litt diffuse nordområdesatsingen har norske topp-politikere nå tidenes sjanse til å gi et konkret, håndfast innhold til å tro på.

For alle som fortsatt ha tro på at både sjømat og olje vil være fundamentalt viktig for denne landsdelen i flere årtier framover, var Statoils beslutning tirsdag om å starte utbyggingen av det gigantiske Johan Castberg-feltet i Barentshavet, en særdeles god nyhet. Og selv om miljøorganisasjonene slett ikke feirer, må det være mulig å ha to tanker i hodet samtidig — og se at Johan Castberg har historiske proporsjoner over seg, og representerer et gjennombrudd i Barentshavet. Som igjen gir enorme ringvirkninger i nord, og muligheter for nye gjennombrudd.

Og for miljøorganisasjonene må det jo også være en viss trøst i å kunne bite i seg Johan Castberg — og vite at neste steg er en miljøvennlig og kanskje elektrifisert jernbane som kan avløse både tungtransport, fly og andre klimakrevende samferdselsløsninger.

For nordnorsk næringsliv, bygg, anlegg og leverandørindustrien vil man få en bonanza som kan vare ikke bare fire-fem år, men kanskje 10-12 år, hvis man klarer å knekke kinderegget og få storting og regjering til å forstå at de faktisk kan trykke på en knapp som utløser en reell, samfunnsnyttig og framtidsrettet nordområdesatsing. Det vil har sett til nå i «mulighetenes landsdel» har vært tynn suppe og mest verbale, innholdsløse erklæringer.

Rundt om i verden, i betydelig fattigere land enn Norge, sprenges det tunneller, kjøres stein og legges jernbaneskinner i enormt tempo. Jernbane finner du over alt på kloden, eksempelvis langt, langt mot nord i både Sibir, Alaska og Canada. Men ikke nord for Fauske og Narvik i søkkrike, siviliserte Norge. Det er dyrt å bygge jernbane i Norge, men kanskje kan nettopp et samarbeid og samhandling med oljebransjen åpne nye perspektiver på hvordan man kan bygge og drive jernbane i nord på en helt ny måte. Hvem vet? Det er i alle fall ikke prøvd ut.

oljeutvinning oljeplattform johan castberg jernbane nordnorgebanen Foto: Trond Sandnes (tegning)