Det har vært ei svært krevende uke for mange på Øyjord, i Lenvik og i hele regionen. Et kjent og kjært medmenneske, en spesiell og spennende forfatter, ble på ufattelig vis drept mandag.

Tilbake sitter slekt, venner, naboer og bekjente med en lang, lang rekke ubesvarte spørsmål. Både offerets og siktedes nærmeste gjennomgår et mareritt jeg tror man må ha opplevd selv for å inngående forstå. De fleste av oss har opplevd bunnløs sorg og savn. Men dette er ekstraordinært.

Se samleside om Øyjord-drapet

Ta vare på hverandre, se hverandre og vis litt ekstra omsorg for hverandre, er oppfordringen fra Evy Nordby, leder av det psykososiale kriseteamet i Lenvik etter den dramatiske hendelsen. Det er kloke ord, og de gjelder først og fremst overfor de nærmeste til offer og siktede. Men det er også grunn til å se og tenke på noen andre — de «usynlige hjelperne» som trår til når lokalsamfunnet rystes av en slik dypt tragisk hendelse.

Tenk på de som først kom til åstedet. Som måtte takle en så krevende situasjon, som jeg også tror man faktisk må ha opplevd for å skjønne hvor belastende det er. Politi, lege og ambulansepersonell er profesjonelle. Men de er også mennesker med følelsesregistre som oss andre. I dag er det klare rutiner for debriefing og oppfølging av også de profesjonelle aktørene. Men det betyr ikke at synsinntrykk, følelser og reaksjoner uten videre «snakkes vekk» i løpet av en debriefing, en samtale eller to. Det kan sitte i — lenge.

Heldigvis har samfunnet tatt lange steg i riktig retning når det handler om å ta vare på de profesjonelle aktørene som først kommer til ulykkessteder, åsteder for drap eller andre dramatiske hendelser. Slik var det ikke for bare noen tiår siden, da debriefing ikke bare var et engelsk ord, men også et fremmedord. Jeg kjenner både helsepersonell og politifolk som var vant til at man ikke snakket om det som hadde skjedd. Man gikk bare videre — til neste hendelse. Og bar på ubearbeidede inntrykk og følelser. Det kan bli ei tung bør.

Det er også verdt å både se og tenke på de som trår inn når den akutte fasen er over. Her er selvsagt familie, venner, arbeidskolleger og naboer de viktigste støttespillerne til de som rammes. Men også her er det ofte behov for profesjonell hjelp.

Lenvik kommune har som flere andre større kommuner etablert et psykososialt team som har en grunnleggende viktig funksjon når kriser oppstår. Det har vi sett flere ganger de siste årene, der dette teamet også har bidratt utenfor kommunens grenser. Dette er drevne og profesjonelle mennesker, og består av rådmann, virksomhetsleder i helsetjenesten, lege, prest, politi, helsesøster, psykiatrisk sykepleier og fagleder på legevakta. Men selv om disse tar del i teamet i kraft av å være profesjonelle aktører, er det verdt å tenke på at også de er mennesker som i krisesituasjoner må strekke seg langt ut over det vi normalt forventer at de gjør i jobben sin.

Vi skal være glade for at vi i denne regionen rår over et slikt team og støtteapparat når katastrofen inntreffer. Det er betryggende å vite.

Noen sår leges aldri. Men i bunnløs sorg og fortvilelse, når de ubesvarte spørsmål står i kø, er det uansett godt å ha noen å snakke med og støtte seg til.

ei hand å holde i Foto: Trond Sandnes (tegning)