Folkebladet og VG har de siste to ukene omtalt Zhiar (18), Diyar (19) og Banav (16) som er multifunksjonshemmet med svært omfattende hjelpebehov. Men det holder ikke for å bli i Norge. De skal sendes tilbake til Irak. Alle tre søsknene er rammet av sykdommen hereditær spastisk paraplegi. Så langt har de fått fastslått ikke mindre enn 13 diagnoser etter at de kom til Norge sammen med foreldrene over Storskog i slutten av 2015. Og de har gradvis dårligere funksjonsnivå og har et omfattende pleie og tilsynsbehov.

Konstituert overlege ved Medisinsk genetisk avdeling ved UNN, Marie Falkenberg Smeland, redegjør i en uttalelse for barnas tilstand og behov fremover. I forhold til at familien står i fare for å bli utsendt har hun klar tale.

– Dersom disse barna/unge voksne blir sendt tilbake til hjemlandet er det en stor risiko for at de vil dø av mangel på støttebehandling. Det er derfor svært utfordrende å akseptere en beslutning om at denne familien skal sendes tilbake til sitt hjemland, skriver overlegen i en uttalelse til familiens advokat.

Foreldrene Majeed Hasan Abdullah og kona Khalida Abdulqader bor i dag på gamle Fagernes skole i Lenvik og har fått avslag på asyl, men anket saken til Utlendingsnemnda (UNE). Også ankebehandlingen der de søkte om beskyttelse/oppholdstillatelse ut fra menneskelige hensyn endte med avslag. UNE mener det ikke foreligger sterke menneskelige hensyn som tilsier at familien skal få bli i Norge.

UNE legger til grunn at barna vil få de helsetjenestene de trenger i Irak. Barna vil få forsvarlig omsorg fra mor og far, fra annen familie samt et offentlig dagtilbud. De vil klare seg økonomisk, gjennom alderspensjon, pengestøtte fra familie og nettverk og gjennom lønnet arbeid.

For meg virker denne saken åpenbar. Det er ikke det at jeg er uenig i at vi skal ha en streng og rettferdig innvandringspolitikk, men det må da også være måte på hvor streng den skal være. Jeg kan ikke se andre muligheter enn at denne familien må få lov til å bli i Norge og motta den medisinske bistand de har behov for. Noe annet vil være et brudd på alle internasjonale regelverk Norge har undertegnet.

Politikere, både lokalt og nasjonalt, som har uttalt seg i denne saken er nærmest hoderystende til behandlingen asylsøknaden fra familien har fått. Stortingspolitiker Torgeir Knag Fylkesnes (SV) er klar på at familien må innvilges opphold. Så langt har jeg ikke registret en eneste uttalelse fra noen som er uenig i Knag Fylkesnes.

Norge har et regelverk som skal følges i slike saker, men når vi snakker om å sende tre multifunksjonshemmede barn tilbake til et hjemland som nærmest er bombet tilbake til steinalderen, og et land med stadig økende spenning, har den norske asylpolitikken sporet kraftig av. Det kan vi ikke være bekjent av i 2017, uansett hvilket politisk parti man tilhører eller tilbér.

Ja det kan godt hende at en slik sak kan skape presedens i fremtiden og at Norge frykter at vi skal bli et sosialkontor i slike saker, men her er det rett og slett sunn fornuft som skal til for å se galskapen i asylavslaget.

Det bør ikke tviles i denne saken, og bruk av rettsvesenet for å avgjøre denne saken blir helt horribelt i mine øyne. Det er så jeg skjemmes av å være norsk når slike saker kommer til overflaten.

Det handler om mennesker. Mennesker som ikke vant i lotto ved å bli født i Norge.