Hvorfor gjør en strek på en tabell at relativt normale mennesker totalt endrer karakter?

Nesten alle som har vært i befatning med lagidrett har vært der, at laget du enten spiller eller heier på står i fare for å rykke ned. Våkenetter, svettetokter, løs mage, sosial nedsmelting og mareritt om livet i lavere divisjoner blir med ett den daglige normaltilstanden.

Derfor er det å berge plassen et minst like stort kick som å vinne serien. Spillere som aldri har opplevd dette, har ikke skjønt spillet. Supportere som heier på lag som aldri har vært der, vet ikke hva det vil si å virkelig være supporter

Én divisjon ned er det verste som kan skje. I hele verden. Et inkarnert helvete på jord. Å rykke ned er ensbetydende med å leve på hermetikk og tørrmat i måneder, før du tør å bevege deg utendørs og blant folk. Og det gjelder akkurat like mye om du spiller fotball i Premier League, basketball i Finnmark eller innebandy i Troms.

1) Talentet som blir benket

Denne typen har virkelig fått sine muligheter gjennom sesongen. Et par av kampene har det ikke vært direkte ille heller, men spillerens viktigste bidrag har egentlig vært å være usynlig på banen. Spør du spilleren selv, eller vedkommendes foreldre eller samboer, vil du muligens få et annet svar. I hvert fall om de alle er i samme rom. For alle vet at neste år er det uansett på hauet og ræva ut av klubben eller over til en forsmedelig tilværelse på reservelaget.

2) Kritikeren som alltid vet best

3) Spissen som har sluttet å score

Mål, mål, og atter mål er selvsagt viktig for å unngå nedrykk. Når en spiss ikke lenger vet hvor målet står, og heller er en trussel for reklameskilt og publikum, forvitrer håpet om å berge plassen for hele laget. Alle skjønner at talentet er borte på dette nivået, også spilleren selv, som nå utelukkende lever på gamle prestasjoner. Bedre på byen enn på banen. Elsker å snakke om gamle og gode dager, da laget og han/hun var skikkelig god, hadde draget og livet smilte.

4) Veteranen som tror han har respekt i spillergruppa

Snakker ofte høyt og mye. Er den som de unge spillerne i laget tuller med når de er samlet uten vedkommende til stede, og er hele klubbens uoffisielle revykarakter. Parodieres ofte på snapchat. Klarer aldri å unngå fnising når han/hun tar ordet og på eget initiativ skal snakke erfarent alvor med spillegruppa. Har dyrest bil av alle spillerne. Kjører alltid alene.

5) Importspilleren som svikter og ønsker seg bort

Er i lønnstoppen i klubben, og i bunnen når det kommer til å levere på matta. Sitter alene i toppleiligheten i byens beste strøk, der det drømmes om et liv i hjemlandet. Helt til vedkommende kommer på at lønna der er 10 prosent av hva den er i Norge. Har ikke orket å lære seg norsk, og snakker knapt engelsk etter flere år i byen. Ringer agenten daglig, og sjekker konstant alle innbokser for å høre om Barcelona eller Juventus er interessert. Dater stadig yngre jenter. Skylder på kulda, nordlyset, mørketida og midnattssola for den ræva formen.

6) Treneren som alltid endrer taktikk

Har prøvd alt for å få laget til å vinne kamper igjen. Uten å lykkes. 4-4-2, 4-3-3, 3-4-3, 3-5-2, 5-3-2, 3-6-1, 2-3-5 og til og med 4-6-0 - med falsk nier - er prøvd i ren desperasjon. Ser ikke noen spillere i øynene når han legger fram dagens taktikk. Mumler mye. Har mistet garderoben for fem måneder siden, og rotet den helt bort. Bruker overtrekksjakken fra forrige sesong. Kjennetegnes ved desperate, krampaktige og umorsomme forsøk på humor – gjerne rett før kampstart. Ingen ler med. De som ler, ler av.

7) Treneren som aldri endrer taktikk

Stikk motsatt av ovennevnte. Har ikke spillermaterialet til å bruke sin taktikk. Tåler ikke kritikk fra noen. Svetter noe infernalsk når han legger fram laget til kommende kamp. Kapteinen og spillerne har uansett begynt å legge planer selv, og han vet det selv. Snakker hele tiden om kontinuitet, som i praksis er stø kurs ned i nedrykkshelvetet. Bruker mange fremmedord han ikke helt vet hva betyr, og gjerne også ord som ikke finnes i det norske språket. Snakker mye om «det relasjonelle», sideforskyvning, falsk nier og å «koordinere indreløp».

8) Treneren som er i ferd med å få sparken

Stiller konsekvent opp for media, og ser utelukkende positive tegn han elsker å meddele pressen, gjerne supplert av noen dikt han har googlet seg frem til på telefonen, inne på garderobetoalettet rett før kamp. Noen klassiske eksempler.

«Ja ja, greit nok, så tapte vi 0-8 på hjemmebane, men så dere det dritbra innkastet vi hadde rett etter avspark?»

«Klart, det er ikke helt ideelt å tape en kamp i bunnstriden med kalassifre, men i går knuste vi småguttelaget 2-1 i en treningskamp, og vi ser positive tendenser på trening. Sola skinner nesten, forresten!»

«Det er ikke min jobb å vurdere min situasjon, derfor nekter jeg å vurdere min situasjon. Skulle dere likevel tvinge meg til å vurdere min situasjon, vil jeg vurdere situasjonen min til å være veldig bra. Ja, jeg har knapt kjent en bedre situasjon, og føler jeg har både spillerne, styret og supporterne med meg på dét. Den gode situasjonen, altså»

Sier aldri opp jobben sin, simpelthen fordi fallskjermen er så himla stor. «Jeg vil aldri gi opp», er ofte hørt fra den kanten. Gir alltid opp til slutt.

9) Styrelederen som er i ferd med å sparke treneren

Har tillit til treneren til det motsatte er bevist. Jobber konstant i skjul med ny trener etter at det motsatte er bevist. Har kilder internt i spillergruppa som har fortalt at treneren ikke har tillit. Rømmer bort ved å hevde at den sivile jobben må prioriteres i travle høstmåneder, mens kollegene i den sivile jobben går for lut og kaldt vann, fordi de har fått beskjed om at vedkommende må prioritere en klubb i krise. Sitter mest i bilen og gråter stille for seg selv. Har derfor ikke funnet rett tidspunkt å sparke treneren. Googler seg selv hele tiden. Drikker mye.

10) Assistenten som egentlig ikke har peiling

Har fått jobben fordi vedkommende er god venn med hovedtreneren. Best til å sette opp kjegler, rope «Kom igjen, nå!» og fortelle platte groviser alle ler høflig av. Det er, tross alt, et ærlig forsøk på å lage litt humør i en vanskelig tid. Nikker alltid underdanig når sjefen forteller laget hvordan ting skal være, uten å vite hva det egentlig er snakk om. Er svært begrenset teoretisk og er egentlig mest glad i kultur og rødvinskvelder, uten å skjønne så mye av dét heller. Har årskort på det lokale teateret.

Tar med laget på sære filmer for å få noe annet å tenke på. Ingen får med seg noe av de rare filmene, fordi filmene er altfor rare, samt at det absolutt eneste de tenker på er at de er dritredde for å rykke ned. Får alltid jobben når hovedtreneren sparkes, og får alltid sparken når klubben et år etterpå skjønner at dette var en ræva idé. Da overtar ofte hans assistent.

11) Han som er sur fordi han ikke får spille, og som dermed tar på seg rollen med å være «sikre kilder innad i spillergruppen sier til media»-mannen

Ringer ned journalister og venner med sin versjon. I media er han alltid omtalt som «sikre kilder innad i spillergruppen sier til ______ (navn på publikasjon sitatet er fra)». I mange tilfeller svarer det ikke i den andre enden, fordi media er dritlei vedkommende. Får trolig ikke ny kontrakt uansett. Hører hjemme på lavere nivå. Mener selv oppriktig at landslaget og utenlandsproffkarriere er innen rekkevidde, men gråter seg likevel i søvn hver kveld. Har et digert og ti år gammelt bilde av seg selv innrammet over den altfor store dobbeltsenga si. Søker ofte etter gamle YouTube-klipp med seg selv.

12) Journalistene som bare ser problemer

Skriver ikke gladsakene klubben gjerne vil ha i tunge tider. Har faktisk ikke skrevet en positiv sak siden før sommeren. Kritisk døgnet rundt, også på privaten. Ringer ned ansvarlige i klubben som er i krise minst et dusin ganger om dagen, og blir selvnytende beruset av tanken på når han endelig skal få skrive kommentaren «Treneren må gå». Føler seg konstant viktig og mektig. Er ingen av delene.

13) Den selvsikre supporteren

Supporteren som uten forbehold forteller at det bare er å drible alle og peise ballen i krysset, utagbart for motstanderkeeperen. Får ofte presseomtale, selv om det ikke er fortjent på noen som helst måte. Kan lite. God på å late som det motsatte. Kompenserer manglende kunnskap med å snakke høylytt. Er litt mindre viktig for klubben enn maskoten som gjøgler for barna på hjemmekampene, foran glisne tribuner. Den indre selvforakten er også identisk med maskotens.

14) Ordføreren som plutselig er fotballekspert

Kan sjelden eller aldri noe om fotball eller andre idretter. Men hvis det største laget i byen er i ferd med å rykke ned, rykker ordføreren ut med både skjerf og lue med logo på, litt sånn som han slitsomme onkelen som kommer løpende inn på ungdomsklubb i flunkende ny skinnjakke, sier «Yo!» hele tiden og prøver å snakke som ungdommen. Liker å legge ut selfie i supporterutstyr. Blir alltid gjennomskuet. Skjønner det aldri selv.

15) Næringslivslederen som sier at det er for få «vinnerskaller» i klubben

Har over år gitt mye penger til satsingen som nå viser seg å være totalt feilslått. Er lei av å se tap etter tap. Mener innerst inne at han/hun selv kunne ledet klubben til nye høyder. Snakker mye om vinnerskaller, ikke minst på overbetalte seminarer han/hun livnærer seg av etter å ha gått konkurs med bedriften sin. Aner egentlig ikke hva en vinnerskalle i praksis er for noe. Har alltid veldig vondt i skallen sin når det nærmer seg midten av oktober.