Denne gangen sender de ikke ut 880.00 SMS-er til gud og hvermann midt i kirketida med oppfordring om å stemme på Arbeiderpartiet. Nå sender de ut en undersøkelse til 55.000 av sine medlemmer for å spørre hva som gikk galt.
De sentrale krefter i Arbeiderpartiet bør stålsette seg når svarene begynner å renne inn. Det blir mye gørr.
Det hagler med gode, og dårlige, analyser om hva som egentlig gikk galt med Arbeiderpartiet, valgets store taper: Det handler om skatt. Å gå til valgkamp med mer skatt til folket kan aldri bli en taktisk genistrek. Det handler om Jonas Gahr Støre, en leder som oppfattes som en del av eliten — høyt hevet over folket, hans fondsinvesteringer og forsøk på å kneble NRK. Det handler om utydelighet og vingling, og om Senterpartiet som med sin kompromissløse valgkamp rundt temaer som sentralisering og forsvar, robbet Ap for velgere. Og det handler om at partiets strateger og rådgivere fant ut at de skulle svartmale og krisemaksimere økonomien i Norge, et Norge som egentlig går som det suser.
Det fleste av disse forklaringene er sannsynligvis mer eller mindre riktige. Det er helt sikkert flere konkrete saker og årsaker, som i sum ledet de til et katastrofevalg. Men når vi borer inn til kjernen i Arbeiderpartiets valgkamp og valg, handler dette om tillit og troverdighet. Mangel på tillit og troverdighet.
Første eksempel: Alle fikk med seg at Arbeiderpartiet inngikk et forsvarspolitisk forlik med Frp og Høyre om flytting av helikoptre fra Bardufoss, nedleggelse av Andøyabasen og nedbygging av HV, blant annet. Så starter en massiv «tåkelegging» av forlikets innhold, etter voldsomt press fra partitoppene i Troms. Forvirringen ble total. Hva mener egentlig Ap? Så, midt i valgkampen, sender partiet nordover sin tidligere forsvars- og utenriksminister Espen Barth Eide, med sin aura av troverdighet og seriøsitet — for å fortelle av partiet åpner for nye vurderinger rundt Andøya og helikoptrene.
Det gjorde det bare verre. Trodde virkelig Ap at dette desperate utspillet i valgkampens sluttspurt ikke skulle bli avslørt av «folk flest»? Skjønte man ikke at det bare skadet tilliten og troverdigheten ytterligere?
Andre eksempel: Partiet gikk løs på regjeringas manglende økonomiske styring, og svartmalte på med at alt «nu går alt så meget verre» i Norge. Når folk kastet et blikk i egne pengebok, sjekket kontoutskriften på oljefondet og så seg rundt i samfunnet, fant de fort ut at kartet ikke stemte med terrenget i Aps retorikk. Ei ny ripe i troverdighetens glans.
Tredje eksempel: Jonas Gahr Støre. Han endret plutselig stil. Ble angstbitersk, og gikk til angrep og avbrytelser mens Erna Solberg smilte og snakket rolig. Den innstuderte personlighetsforvandlingen fungerte ikke, og ble avslørt. Bedre ble det ikke da mediene begynte å rote i Støres forvaltning av egen økonomi, og garantert verre ble det da advokater ble engasjert og NRK ble forsøkt irettesatt av medievante rådgivere. Det inngir ikke tillit, uansett om Støre formelt har alt sitt på det tørre.
Det er kanskje urettferdig, men «problemet» med Støre er at han med sin millionformue og omgangskrets i makteliten oppfattes å være fjernt fra Ap-grasrota. De med «møkk og blemmer på hendene» kjenner han ikke. Og de kjenner ikke Arbeiderpartiet.
