Norge er et lykkelig land, og vi vil fortsatt være lykkelige og priviligerte, uansett om Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre blir statsminister etter mandagens valg.

De to statsministerkandidatene er ulike, både i framtoning og som mennesketyper. Men som politiske karakterer finner vi flere likheter enn ulikheter. De er seriøse, de er grundige og saklige, og de er ikke minst svært hardt arbeidende politikere som fullt ut lever opp til Olaf Palmes berømte ord: «Politikk er å ville». De vil løsninger, de vil framdrift, de vil minst mulig konflikt og konfrontasjon.

Slik sett er vi heldige i Norge. Både i Europa og i andre verdensdeler finnes det statsledere som det ikke er fnugg av grunn til å misunne innbyggerne. Og det finnes regimer der vi rett og slett må føle med og synes virkelig synd på innbyggerne, fordi de lever i en politisk virkelighet der konfrontasjoner, beskyldninger og evigvarende uenighet er en del av den politiske hverdagen — ispedd korrupsjon og økonomisk vanstyre. I Norge er det motsatt; Vi lever i et land som er lettt å styre, som dyrker demokratiet for alt det er verdt og som er priviligert økonomisk. Og uansett utfall av valget: Vi får en statsminister som er opptatt av brede forlik og størst mulig konsensus i Stortinget, og for en politikk som er samlende og framtidsrettet.

Den norske stabiliteten preges av at høyre- og venstresiden har byttet om å sitte i regjering, uten at vi som innbyggere har merket store forskjeller, om noen forskjell i det hele tatt. De siste 20 år har vi egentlig hatt bare fire statsminister-kadidater å velge mellom; Kjell Magne Bondevik, Jens Stoltenberg, Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Det er ganske unikt i verdensmålestokk.

Og selv om vi uansett politisk ståsted er garantert å få en statsminister alle kan «leve med», er det knyttet mer spenning enn noensinne i moderne tid rundt hvem det blir; Erna eller Jonas. Meningsmålingene over tid viser med all tydelighet hvor åpen statsministerduellen er. I månedsvis har det vært nærmest åpenbart at det ville bli Gahr Støre. Bortsett fra Reiulf Steen, som ikke stilte som statsministerkandidat, er Gahr Støre den eneste Ap-lederen på 90 år som ikke har blitt statsminister — hittil. Og helt til på vårparten i år gikk meningsmålingene Gahr Støres vei, og alt tydet på at «naturloven» om at han skulle bli statsminister ville innfris. Men så skjedde det noe.

Ap har falt som en stein på meningsmåligene i valgkampen. De er havnet på 20-tallet, og sist uke var Høyre større. Aps utspill om økte skatter var et bomskudd, og vingling og uklarhet i flere viktige saker — ikke minst i forsvarspolitikken — har velgerne reagert negativt på. Senterpartiet har rappet velgere i stor stil fra Ap, med utvetydig tale i saker som handler om reformer og sentralisering, forsvar, oljeboring og ulv. Populisme og kanskje kynisme, ja, men det har appell i store velgermasser.

Samtidig har Knut Arild Hareide klargjort at KrF går til valg på en blågrønn regjering, og at Erna Solberg er partiets statsministerkandidat. Og så lenge Jonas Gahr Støre ikke vil ha Miljøpartiet De Grønne og Rødt inn i varmen, er valget så spennende, åpent og uforutsigbart som det kan bli. Dersom man skal tro meningsmålingene...

Og det skal man jo i utgangspunktet, men både Trump og Brexit viste for all verden at meningsmålinger kan ta feil — grusomt feil. Mange velgere i Norge sitter på gjerdet og aner ikke hvor de skal hoppe ned, mange stemmer taktisk, og noen kaster kortene og blir sittende hjemme. Det betyr at hver stemme teller mer enn kanskje noensinne — nok en grunn for oss alle til å oppsøke valglokalet!