Sandra Borch står ofte på en ølkasse når hun entrer talerstolen. Folkebladets håndtegner Trond Sandnes har i dag i stedet plassert henne på en seierspall. For Senterpartiets frontfigur blir valgets vinner i Troms.
Lille Lavangen kommune, med såvidt over 1.000 innbyggere, ligger an til å få to av fem faste representanter på Tromsbenken. At Cecilie Myrseth, Arbeiderpartiets toppkandidat, suser inn på Stortinget er en av politikkens selvfølgeligheter i vårt fylke. At Sandra Borch gjør det samme trodde vel knapt den uredde Lavangen-jenta selv da hun ble nominert.
Senterpartiet har hatt flaks, selvsagt iblandet en posjon strategisk klokskap, foran årets valgkamp. Motstanderne vil kanskje også hive på en dæsj kynisme. Ikke siden EU-kampen i 1994 har partiet hatt bedre kampsaker enn i år, saker som vinner gehør i brede lag av folket, spesielt i distriktene. Sps kompromissløse nei i 1994 gjorde partiet og Anne Enger Lahnstein til symbolet på norsk motstand og allergi mot unionstanken. Sp vant folket og gjorde et brakvalg.
Fortsatt handler det om å si nei i Senterpartiet. Nei til alle reformer, nei til mer sentralisering, nei til oljeboring, nei til ulv. Reformer som allerede er godt i gang og delvis gjennomført, som politi- og ikke minst kommunereformen, vil partiet reversere. I Troms vinner partiet imidlertid på et ja. Ja til å beholde helikoptrene og hovedbasen på Bardufoss.
De politiske motstanderne mener at Sp sier nei til utvikling og ja til at alt skal være som før. De som støtter partiet gjør det fordi partiets frontfigurer og strateger er flink til å få fram at det er en stadig sterkere og selvforsterkende sentralisering partiet vil til livs, for distriktenes skyld og mot Oslo-makta. Slikt vinner selvsagt sympati hos mange i distrikts-Norge. Og de har blitt stadig flere i denne valgkampen, så mange flere at Sp i dag er større enn Frp i Troms og nærmer seg Høyre med stormskritt.
Om det holder helt inn er like vanskelig å spå om som alt annet foran dette utrolig uforutsigbare valget. Men det holder i alle fall for Sandra Borch. Hun får plass på Stortinget. Så spørs det hvilken rolle hun får der. Skal hun fortsette i opposisjon, blir det en enklere jobb enn dersom det blir en rødgrønn regjering. Da må Senterpartiet ta på seg den ansvarlige rollen og stå for en mer helhetlig politikk. Jobben med å sette Norge i revers skal bli spennende å følge. Ikke minst hvordan Borch og Senterpartiet skal stoppe tilblivelsen av Senja kommune, et av de klokeste politiske grep som har vært gjort i vår region på årtier.
Sp og Sandra Borch vil i regjering få føle det samme som Frp. Det er deilig å sitte i opposisjon og skyte mot alt og alle, og håndplukke gode saker å være for eller imot. Populisme kaller noen det. Der var Frp gode, og det skaffet partiet en mektig posisjon i norsk politikk. Sp kan bli neste parti som får kjenne på at en maktposisjon kan være fristende, men også svært, svært krevende.
Men Sandra Borch har vært dyktig. Hun er en slepen retoriker, hun spiller på hele politikkens følelsesregister og byr virkelig på seg selv. Av og til kanskje i overkant, men hun vinner fram, og hun vinner velgere. Der andre framstår som tåkefyrster er Borch stjerneklar. I alle fall så lenge hun og Sp sitter i opposisjon. Det kan vare i bare ti dager til.
Kanskje må håndtegner Sandnes dra fram ølkassen igjen.