For passive politikere

Foto: Trond Sandnes (tegning)

Ser vi bort fra opprustingen av E6 i indre Troms, internveien i Berg og Torskenpakken, har denne regionen ikke blitt tilgodesett med store, revolusjonerende veiprosjekter i dette årtusen.

Steinulf Henriksen, sjefredaktør i Folkebladet
  • Tunnel gjennom Nordnesfjellet (ferdig 2018) koster 1,1 milliarder.
  • Tunnel gjennom Sørkjosfjellet (ferdig 2018) koster 900 millioner.
  • Strekningen Langfjordbotn-Alta (ferdig 2018) koster 2,9 milliarder kroner.
  • Planlagt opprusting av E6 over Kvænangsfjellet vil koste 1,1 milliarder kroner.
kommentar

Å kjøre bil fra Senja til Alta er en spesiell opplevelse. Når du dundrer inn i Storfjord og Nord-Troms skjer det plutselig noe — veiene blir bedre og bredere, og det er en fryd å kjøre rundt Kåfjorden, over Kvænangsfjellet og inn til Alta.

Men den gode følelsen avløses også av noen refleksjoner og kritiske spørsmål. Hvordan får de det til i nord? Og hvor blir det av de store veiprosjektene i Midt-Troms? Har vi for passive politikere og talsmenn i vår region?

Først: Veien gjennom Nord-Troms til Alta er ikke fullført. I løpet av neste år skal imidlertid både tunnel gjennom Nordnesfjellet, Sørkjosfjellet og innfartsveien til Alta i all hovedsak være ferdig. Det er høyst påkrevede vei- og tunnelprosjekter, som ikke minst bidrar til å lede bilistene vekk fra sterkt rasutsatte områder.

Og: Dette er E6. Hovedferdselsåra gjennom Norge og eneste alternativ for veifarende i nord. Derfor kan man aldri dra sammenligninger mellom E6 og fylkesveiene i vår region. Det handler om forskellige budsjetter og prosesser på ulike politiske nivåer når prioriteringer skal gjøres. Men: Selv om E6 gjennom Balsfjord, Målselv, Bardu og Lavangen har blitt rustet delvis opp de siste tiårene, blir europaveien nordover, gjennom Nord-Troms og inn i Finnmark, av en helt annen klasse. Og selv om staten betaler for riksveiene og fylket for fylkesveiene, handler det om fordeling av biter fra den samme samferdselskassa.VEIPROSJEKTER I NORD

Derfor kan det være grunn til å stille kritiske spørsmål om politikerne fra vår region; lokalpolitikere, fylkespolitikere og våre representanter på Tromsbenken gjennom flere perioder, har gjort en god nok jobb for å sette Midt-Troms på kartet, enten det handler om riksveier eller fylkesveier. Kilometervis av fylkesveiene i regionen er av skandaløs standard. Vedlikehold har vært forsømt i flere tiår, og opprusting er mer unntak enn regelen, til tross for at bil- og vogntogtrafikken eksploderer.

Ett eksempel, og nok en sammenligning med våre naboer i nord: Hvert år produseres det sjømat for èn milliard kroner i Alta-regionen. Vogntogene ruller sørover på riksveier av høy standard med gang- og sykkelveier i befolkede områder. Fra Senja eksporteres det årlig sjømat for seks milliarder kroner. Vogntogene snirkler seg fram på fylkesveier og gjennom tunneler som er så smale at det ikke er plass til motgående trafikk, og der gang- og sykkelveier er et fremmedord. Det er et Guds under at ikke flere alvorlige ulykker har skjedd.

Ser vi bort fra opprustingen av E6 i indre Troms, internveien i Berg og Torskenpakken, har denne regionen ikke blitt tilgodesett med store, revolusjonerende veiprosjekter i dette årtusen. Prøv å google «Store veiprosjekter i Troms» — da handler det om Nordnesfjellet, Sørkjosfjellet, Bjarkøyforbindelsen, Langsundforbindelsen, E8 inn til Tromsø og E6 over Kvænangsfjellet. Ingen prosjekter i Midt-Troms. Ingen.

Tiden er inne for et politisk krafttak for veier og samferdsel i Midt-Troms. Nå er det vår tur. Sjømatveiene fra Senja til Buktamoen må prioriteres, dersom vi mener alvor med framtidsnæring nummer èn i Norge. Og det gjør vi vel?