Dugnad — for enhver pris?

Foto: Trond Sandnes (tegning)

Minstekravet må være at sikkerhet for ungene og trygghet for foreldrene er kommunens oppgave.

Steinulf Henriksen, sjefredaktør i Folkebladet
Dugnad
  • Ordet stammer fra norrønt dugnaðr «hjelp, god gjerning, kraft», beslektet med norsk duge.
  • Dugnadsbekrepet er påstått å være utpreget norsk. Våren 2004 ble ordnet «dugnad» kåret til Norges nasjonalord i NRKs språkprogram «Typisk norsk».
kommentar

Du ser dem i billettluka. I bardisken. Med kost og brett, malingspensel eller sag. Med «Trener» på ryggen eller et rødt kors på brystet. De er dugnadsfolket.

De er der for deg, dine barn eller foreldre. De rigger opp for at du skal ha det trivelig, de rigger ned for å fjerne søppelet etter deg. Og de gjør det med stolthet og glede for bygda eller byen de brenner for, idrettslaget eller hjelpekorpset de har hjerte for, eller for mennesker de rett og slett er glade i — som ikke har de samme ressurser som dem selv.


Uten dugnad stopper Norge. Enten det er Skrolsvikdagan, småjentelaget i fotball, turngruppa, hjelpekorpset, besøkstjenesten, speideren eller bygdelaget vi jobber frivillig for. Men har vi dratt dugnadsbegrepet for langt i Norge?

En interessant debatt har dukket opp på sosiale medier etter at Folkebladet på lederplass denne uka hyllet dugnadsarbeiderne under tittelen; «Dugnadsånden lever i beste velgående». Utgangspunktet for Facebook-debatten er et voldsomt dugnadsprosjekt som akkurat nå pågår i Nordlia, Nybygda, Grasmyrskogen og Kvanlia på Senja, der bygdefolket er i gang med å grave grøfter og legge 15 kilometer med fiberkabel for å få bredbånd og kabel-TV til 60 husstander. I tillegg til den krevende dugnadsjobben må hver husstand ut med 7.000 kroner. Jobben gjøres i delvis frustrasjon og delvis sinne — bygdefolket føler de ikke blir prioritert av kommune og fylke i det de mener er en åpenbar offentlig oppgave å løse.

Dugnadsjobben de gjør er isolert sett svært positiv, og sparer det offentlige for penger. Men samtidig kamuflerer den frivillige innsatsen en oppgave og utgift som er et offentlig anliggende — å skaffe bredbånd til distrikts-Norge. Bygdefolket har fått vite at de ikke er prioritert fordi de bor «for spredt og for nært Finnsnes». At det føles urettferdig og at dugnaden ikke gjøres i pur glede og stolthet er til å forstå.

I dugnadsdebatten på Facebook trekkes andre perspektiver inn: I offentlige barnehager i Lenvik må foreldre sette av 5,5 timer pr. år til dugnad. De brukes til å male, snekre, pusse opp, rake og rydde. Burde ikke det være kommunens oppgave? Selv har jeg vært med på mange slike dugnader, og foreldre som er sjeleglade for å få barnehageplass stiller velvillig opp. Men da det ble snakk om at foreldrene skulle reparere store skader i barnehageporten, noen dager etter at to småttinger hadde klatret ut og forsvunnet for ei kort stund, sa foreldrene stopp, og truet med å gå til avisa. Dagen etter stilte kommunens folk opp og porten ble reparert. Minstekravet må være at sikkerhet for ungene og trygghet for foreldrene er kommunens oppgave.

Debatten om dugnad på offentlige bygg, som skoler og barnehager — og for å få fiber til bygda for den saks skyld, bør vi ta på alvor. Det kan ikke være slik at kommuner regner inn dugnadsinnsats i vedlikeholdsbudsjettene. Det er et soleklart offentlig ansvar å vedlikeholde bygg og anlegg, for å ivareta helse, miljø og sikkerhet. Og dugnad bør være et overskuddsfenomen. Stolthet og glede — ikke plikt og tvang, må være driveren. Og tida, lysten og pågangsmotet bør først og fremst innrettes mot å hjelpe frivillighets-Norge, ikke det offentlige Norge.

Vi er med rette svært stolte av den særnorske dugnadstradisjonen, som har gått i arv i generasjoner. Det å hjelpe hverandre, bygdelaget, idrettslaget, hjelpekorpset eller velforeninga er en del av våre gener. Det gir den gode følelsen av samhold, stolthet, entusiasme og patriotisme. Det er den følelsen vi bør dyrke og ta vare på. Ikke følelsen av plikt og tvang.