De færreste av oss har vel tenkt at det er problematisk at turistene drar opp litt fisk fra havet. Men det handler ikke om ei koking eller to.

Turistfisket i Norge er uten kontroll, og ute av kontroll. Ingen vet eksakt hvor mye fisk turistene drar opp av havet, fileterer, fryser ned og tar med seg hjem. Myndighetene opererer med ei «teoretisk kvote» på 10.000 tonn årlig. Den er høyst usikker. Det eneste sikre er trolig at den er alt for lav. Nå foreslås det ei registreringsordning for turistfiskebedriftene, der de må oppgi hvor mye fisk som tas. Det neste bør bli at fiskecampene må kjøpe kvoter på utleiebåter.

Det er omstridte forslag, som vil møte motbør i turistnæringa. Turistfisket er en viktig verdiskaper og en av hovedattraksjonene reiselivsnæringa i Norge kan tilby. Hvor mye fisket betyr, vet heller ingen eksakt. Men tall fra en rapport utført av Universitetet i Tromsø fra 2008 anslo at fisketuristene årlig la igjen 2,3 milliarder kroner på reise og opphold i Norge. En Norut-rapport fra 2011 fortalte at snittforbruket per fisketurist var 1.400 kroner i døgnet.

Det er gode, men usikre tall. Mange av oss har sett og hørt en helt annen historie: Bobilturister med frysebokser fulle av filet, og ikke bare det: Frysemat og hermetikk hjemmefra. Til og med medbrakt øl. Ikke en gang hardt prøvede Mack tjener mye penger på bobilistene.

Spørsmålet blir: Er turistene på sommeren verdt så mye at det er greit at de fisker og tar med seg hjem 15 eller 30 kilo ren filet, helt gratis? Pluss en trofèfisk, uansett hvor stor den er? Er de greit at de kan fiske og spise ubegrenset mens de er her?

Bør de ikke betale, slik de velvillig gjør når de jakter på landjorda eller fisker i elver og vann i Norge? Vi er ekstremt godtroende hvis vi stoler på at turistfiskerne bare tar med seg 15 kilo filet — det viser tall fra tollstasjonene. I 2013 ble over 12.000 kilo fisk beslaglagt på grensepostene våre, i rene stikk-kontroller. I tillegg kommer småfisk og sløyesvinn, god mat som rett og slett kastes. Når vi også vet at fisketuristene høster av stasjonære, sårbare torskestammer på sommeren, og ikke de enorme mengdene av beite- og gytevandrende torsk på vinteren, hersker det ingen tvil om at dette er en debatt vi må ta — protester fra reiselivsnæringa eller ikke.

På Island har myndighetene tilsynelatende full kontroll på hvor mange båter som brukes til fisketurisme, hvor mange fisketurister som kommer og hvor mye de fisker. Eierne av fiskecampene må kjøpe kvoter til hver båt. En modell også norske myndigheter må vurdere.

Det er fisken i havet, den periodevis enorme tilgangen og variasjonen i arter, som lokker fisketuristene til Norge. Men å tro at turistene vil forsvinne dersom de må betale noen slanter ekstra, er i beste fall naivt. Det er betalingssterke turister, som er vant til avgifter og høye kostnader på alt annet i Norge.

Den rike norske kysten byr på en gave som er helt unik for oss nordmenn. Vi kan fiske til eget forbruk, enten vi spiser fersk fisk, fryser ned, tørker eller salter. At tusenvis av turister skal gjøre det samme, og i tillegg kjøre avgårde med flere titalls kilo filet, uten å betale fem flate øre, er meningsløst. Vi har tre ting å gjøre: Tilby dem å fiske. Tilby dem trygge, gode båter og god veiledning. Og krev betaling.