Vi har profiler. Vi har kjendiser. Vi har heidersmenn og -kvinner. Vi har helter og heltinner. Vi har myter og legender. Og vi har Arthur Arntzen, som er en egen kategori, hevet over alle de ovennevnte.

I dag fyller hele Tromsdalens, hele Tromsøs, hele Nord-Norges og hele Norges Arthur Arntzen 80 år. En levende legende, og altså mer enn dét, som sikkert er mer brydd enn stolt av å få slike merkelapper hengende på seg, attpåtil fra en snørrvalp på 45. Det får likevel våge seg, for det er helt på sin plass.

Det meste er sagt om Arthurs gudbenådede egenskaper, om hans betydning for norsk humor, for språket, for selvbildet til folket nord i landet, hans geniale skråblikk, kloke hode og varme hjerte.

Han har mottatt så mange priser og æresbevisninger, at man måtte tydd til bindsterke verk om alle skulle nevnes. Hans beundrere spenner over alle samfunnslag; fra akademia til sjarken, fra bykneipene til kongehuset, fra Nordkapp til Lindesnes. Åttiåringens posisjon er virkelig unik i dette landet.

Det er selvsagt umulig å komme utenom Oluf, karakteren hele Norge hadde et forhold til, gjennom utallige bøker, til opptredener fra scener, TV og radio, både som rå punchlinemaskin, og som kommentator på samtiden. Kombinasjonen av nådeløs frekkhet, overdrevne parodier på det nordnorske og ikke minst et evig harselas mot Arthur selv, gjorde at Oluf og Arthur ofte smeltet sammen til en større enhet.

Humor er kanskje den kulturformen som rammes hardest av tidens tann. Humor er ofte et speil av sin samtid, og kontekst og setting er ofte vanskelig å overføre på nye generasjoner og nye tider. Oluf og Arthur Arntzens humor har bundet sammen flere generasjoner, og da jeg vokste opp (på 70- og 80-tallet) var mye av den gamle revyhumoren allerede passé. Jeg skjønte aldri Leif Juster eller Dizzie Tunes, og søkte heller mot KLM og Monty Python.

Foreldrene mine var i skvisen mellom disse. Men Arthur Arntzen og Oluf lo vi sammen av og med. Om det var for at jeg forsto all humoren hans tviler jeg på, men når begge foreldrene dine sitter i en sofa og ser på TV, og de ler så høyt at tårer og sikkel renner, mens de slår seg på lårene og rister ukontrollert i hele kroppen, og du en stakket stund er bekymret for at de bokstavelig talt skal flire seg i hjel, gjør det noe med deg.

Arthur forårsaket stadig vekk bekymringer for min foreldregenerasjons helse. Og nettopp disse utallige episodene, der jeg fortsatt kan høre gapskratten smelle i vegger og tak, er virkelig gullforgylte barndomsminner.

I tenårene ble jeg introdusert for bøkene hans, og særlig «Æ lyg ikkje» (1986) gjorde et enormt inntrykk. Husker hvor mye jeg bladde frem og tilbake i tekstene (samt de glitrende illustrasjonene til Dagfinn Bakke), stjal poenger og skrev ned og fremførte dem som om de var mine egne.

Beskrivelsene hans av den nordnorske folkesjela er så spisset, så treffende og god, og fortalt med en varme og lunhet ingen andre kunne gjort. Om bannskap, om gudstro, om livet langs den ugjestmilde kysten, dårlig vær, rare navn, farskapssaker og trange kår.

Hele tiden fremført med ei suveren timing og en sylskarp observasjonsevne du må hete Arthur Arntzen for å ha. Og han lærte folket i nord å le av seg selv, med sine mange outrerte og sterkt overdrevne skikkelser og beskrivelser. Bare det i seg selv er mange priser verdig. Og det er verdt å huske. Hvis vi ikke kan le av oss selv, fratar det oss retten til å le av andre.

Jeg digger også at Arthur på et tidspunkt la skinnhua til Oluf på hylla og sa at nok var nok. På den måten vil arven leve videre, ubesudlet av en haug «gjenforeninger», og med minner om en artist i toppform.

Å være en god humorist krever intelligens, og det fordrer også at du evner å se de tragiske og triste sidene av livet. Det har alltid Arthur gjort, men aldri med noen umusikalsk elendighetsdyrkelse av verken fattigdom eller trange kår. Respekten for folk har nemlig alltid ligget i bunnen.

Humoren i dag er hardere enn den var da Arthur herjet landet, og den er ofte slemmere og sparker både oppover og nedover. Nye generasjoner har funnet sine former, og det er ikke lenger slik at én komiker favner et helt folk, slik Arthur gjorde. Men det er umulig å tenke seg norsk humor uten hans massive bidrag, og de nordmenn som i dag har humor som levebrød, står alle på skuldrene av en åtti år gammel gigant og gjør det.

«Vi bannes ikke i mangel på ord, men i mangel på bedre ord», skrev Arthur Arntzen i ei av bøkene sine. Det har han selvsagt helt rett i. I dag kaster han skygger over både Ishavskatedralen, Tromsøbrua og sågar Tromsdalstinden. Fy faen, vi er så stolte av deg. Gratulerer med dagen, gamle høvding!