Hvert eneste døgn, året rundt, ruller det 40 vogntog stappfulle med sjømat fra Senja til Buktamoen. Ingen andre fylkesveier i Troms og Finnmark har så stor trafikk av fisketrailere. Det er lagt merke til i regjeringen.
Årsaken til denne oppmerksomheten er at samferdselsminister Ketil Solvik Olsen har vært der, og selv blitt stående i kø fordi et vogntog kjørte seg fast i en av tunnelene på Senja. Og fiskeriminister Per Sandberg bor der, og kjenner hver sving, tunnel og rasfarlige strekning på Senja. De to er akkurat nå de viktigste politikerne i Norge for å få noe gjort. Nå gjenstår bare det — handling.
Senja har hatt ei eventyrlig utvikling de siste fem-seks år, spesielt på to områder; reiseliv og sjømat. Turismen har eksplodert, spesielt om vinteren, og aktørene i reiselivet har problemer med å ta unna etterspørselen. Vi har fått Nasjonal turistvei på Senja, et milliondass og et gulldass og flere flotte utsiktspunkter, og bra er det. Men det har ikke gitt veistandarden det nødvendige løft. Derfor er tiden inne for å la fokus gli over fra Nasjonale turistveier til Nasjonale sjømatveier og eksportveier. Det er våre viktigste veier.
Hvert år eksporteres det sjømat fra Senja-regionen for seks milliarder kroner. Veksten har vært ubegripelig, vi snakker om en firedobling på seks år. Aktørene i sjømatnæringa tjener store penger, de er dyktige, de er innovative og de tilbyr et bredt spekter sjømat av høy kvalitet til det internasjonale markedet. Senja-regionen er størst på fiskeeksport i Troms, og nummer tre i Nord-Norge. Sola skinner for sjømatnæringa. Det finnes bare én sky på himmelen, en alvorlig bekymring.
Dersom ikke veiene på Senja rustes opp vil utviklingen stoppe av seg selv. Veinettet tåler rett og slett ikke mer. Vogntogene på 20 tonn balanserer allerede på en grense, og av og til over grensa, for hva veiskuldre, svinger, kurver og tunneler kan ta unna uten å bryte sammen. Og enda verre: Sikkerheten er hver dag satt på prøve, både for de som kjører trailermonstrene og veifarende som møter dem. Ulykker har skjedd, utallige vogntog har kjørt seg fast, sklidd utfor veien eller «sakset». Det er bare et tidsspørsmål før neste ulykke skjer. Og vi vet alle at utfallet kan bli virkelig fatalt.
Sjømatklynge Senja, bestående av 40 bedrifter i Senja-regionen, har nylig levert en rapport på 60 sider som beskriver disse utfordringene, og foreslår tiltak. Ikke voldsomme veiprosjekter i milliardklassen, men små og store tiltak som forsterking av veiskuldre, flere møteplasser, utbedring av kurvaturer og rassrikringstiltak. I sum et samferdselsløft som vil skape kapasitet og trygghet, og gi muligheter for videre vekst for næringa.
Sjømat-aktørene leverer ferskvare, og kundene teller timer og datoer. Verdiforringelsen og de økonomiske tap kan være store dersom ikke logistikken går på skinner i en region uten tog, og der vi må stole på våre veier. Sjømatklyngen forslår at Senja blir en case i en satsing på nasjonale sjømatveier. Fiskeriminisr Per Sandberg er på samme kurs. Han mener fylkesveier må omklassifiseres til riksveier, og at strategisk utvalgte eksportveier må pekes ut og satses på. Senja, Hitra og Namdal er blant regionene som er nevnt.
Noe må skje, og det må skje raskt. Om dagens regjering får ny tillit til høsten, tar vi det for gitt at de følger opp. En eventuell Ap-ledet regjering må umiddelbart etter valget konfronteres med sjømatregionen Senjas store utfordringer. Og handle. Noe annet vil være et svik mot aktørene i næringa, mot sikkerheten for de veifarende og mot befolkninga i hele regionen.
