Så har vi sett det også - at en av Norges minste kommuner ikke vil ta en særdeles vanskelig avgjørelse selv, og overlater til Stortinget å avgjøre kommunens framtidige skjebne. Og i sammen slengen; At regjeringa ikke vil avgjøre hvordan det nye Nord-Norge skal se ut - og overlater til Nord-Norge selv å bestemme.

Det handler om å ta ansvar. Eller mer presist; å ikke ta politisk ansvar. «Politikk er det muliges kunst», sa Otto von Bismarck. Her handler det mer om at politikk er i ferd med å bli det umuliges kunst.

Det handler om reformene; kommunereformen og regionreformen. Og det handler om Berg kommune og kommunegrensen - og Nord-Norge og fylkesgrensene. Onsdag la regjeringen og støttepartiene fram sin reforminnstilling. Norge skal i denne omgang på 358 kommuner, mot dagens 428. 13 kommuner skal slås sammen med naboen, med tvang. Ingen av kommunene i Nord-Norge skal tvinges sammen, i denne runden.

Regjeringen tegner også et nytt kart for regionreformen. Bortsett fra i Nord-Norge. Her åpner regjeringa for flere alternativer, men vil helst at Nord-Norge skal bli èn eller to regioner. Det mest sannsynlige er visstnok siste alternativ. Regjeringen vil altså ikke ta ansvar, og skyver den politiske møkkajobben med å forene landsdelen over på dagens fylkespolitikere i nord. Politikere som har vist for all verden at de ikke evner å kommunisere, langt mindre finne løsninger. Debatten går i vranglås fra første sekund, først og fremst fordi Bodø og Tromsø er som hund og katt i et basketak der man ikke en gang gjør forsøk på å skjule en lokalpatriotisme, selvhevdelse og storebrorkompleks som selv ikke de mest fanatiske fotballtilhengere kan oppvise maken til.

Bare å tenke på dele Nord-Norge i to kan gjøre en stakkars samfunnsengasjert nordlending helt koko. Hvor skal grensa i så fall gå? Kanskje Erna Solberg vil ha den midt i Solbergfjorden, som håndtegner Trond Sandnes raljerer med?

Det finnes ingen fornuftige steder å sette en slik grense. Dagens tredeling av Nord-Norge har en viss logikk, men det er likevel håpløst at Hålogaland er delt i to. Nei, her burde regjeringen vist handlekraft og besluttsomhet og sagt: Ètt Nord-Norge! Og dermed tvunget motstrebende bodøværinger og tromsøværinger om å bli enige og samabeide for landsdelens beste, ikke byens beste.

At politikerne i Berg kommune går motsatt vei, kaster kortene og ber Stortinget ta avgjørelsen om bergsværingene skal bli en del av Senja kommune, er litt mer forståelig. Det smaker av ansvarsfraskrivelse, men viser samtidig hvor til de grader splittet denne kommunen er. At det er en vond og tung avgjørelse å ta bør ingen være i tvil om - og de fleste utenforstående bør prise seg lykkelige over at de ikke er i Berg-politikernes sko. Å traske rundt i små lokalsamfunn og et politiske landskap som er så kupert, er ytterst krevende. Ikke minst når flertallet for å bli med i Senja kommune er så knapt det kan bli.

Likevel, det er sannsynlig at Berg-politikerne får saken i retur med krav om å avgjøre selv. Og da er de tvunget til å vise mot å ta en avgjørelse.

Modig er ikke rette ordet å bruke når det kommer til Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiets framtoning i reformdebattene. Partiet har før sagt at kommuner som slås sammen med tvang skal få en angrepille, hvis Ap vinner valget. Og nå: Regionreformen skal rett i søppelbøtta dersom folket gir dem regjeringsmakt. I to reformer partiet selv initierte, opptrer de nå som tidenes politiske bremsekloss.

Politikk, det muliges kunst?

Foto: Trond Sandnes (tegning)