Året det snudde

MEDIEBRANSJEN i Norge opplever ulvetider. Men det finnes lyspunkter. 2016 ble året da en livsviktig trend ble snudd.


VI SKAL IKKE mer enn et par år tilbake i tid da ”ingen” trodde på såkalt brukerbetaling for avisene. Med andre ord at du som leser skal betale for digitalt innhold. Mediehusene har i årevis slitt blod for å få betalingsvilje på nett. At denne viljen i årevis har vært på lavmål er avisenes egen skyld. Da internett for alvor tok grep om mediebransjen, rundt 1997, skjønte ikke medielederne i Norge alvoret, og synes det var gøy å spyle alt stoff som ble produsert til papir, gratis ut på nett. Jo mer, jo bedre. Det vi i realiteten gjorde var å legge arvesølvet vårt ut på loppemarked. Vi ga det fra oss, og vi gjorde leserne vant til at alt som leses på internett skal være gratis.


NOEN SKJØNTE alvoret. Man begynte å utvikle betalingsløsninger. Men det var så kompliserte at selv ikke de mest ihuga avisomane giddet å bruke et kvarter på å kjøpe ei avis eller en artikkel på nett. De ga opp. Betalingsløsningene har blitt bedre og enklere år for år, men fortsatt er det et stykke igjen til vi er på Spotify-nivå, og til vi finner felles betalingsløsninger for hele mediebrasnjen i dette landet.


DET SOM imidlertid har revolusjonert betalingsviljen på nett er ”Pluss”. Et forhatt ord de første månedene. Som ikke ble mindre forhatt av at mediebransjen selv kalte det en ”betalingsmur”. Skal du over en mur, må du klatre. Det gjør vondt å komme opp, og vondt å komme ned. Nå har vi forlatt begrepet ”mur”, og snakker bare om ”Pluss”. Og det å betale for artikler på nett, å bli ”Pluss-abonnent”, er nå mer og mer akseptert. Mediehusene ”plusser” stadig mer stoff. Og leserne har forstått at de må betale for viktig, samfunnsnyttig journalistikk, uavhengig av om den publiseres på papir eller digitalt. Det er denne viktige trenden som nå er snudd.


TALLENES TALE for digitale abonnenter i norske mediehus bekrefter dette. Amedia-konsernet var først ute. Allerede i 2015 begynte pilene å peke oppover, takket være store kampanjer og lave priser. De andre konsernene, også Polaris Media som Folkebladet er en del av, merket det på starten av dette året. Vi har vært mer forsiktig med kampanjer, og ikke dumpet prisene, i den tro at dersom leserne synes produktene våre er verdifulle, så betaler de også. Ved utgangen av 2016 kan svært mange norske mediehus vise til at de har vekst i antall abonnenter, og mange har flere betalende kunder enn for både ett, to og tre år siden. Og flere store mediehus har i dag, for første gang i historien, større opplagsinntekter enn annonseinntekter. Hvem skulle trodd det for ti år siden, da det store opplagsfallet i norske aviser for alvor startet?


MEN MOTBAKKENE i mediebransjen er slett ikke slutt, til tross for at stegene går litt lettere. Papirfallet fortsetter, antall ukentlige utgivelser på papir reduseres i flere mediehus, og flere vil følge etter. Ikke nok med de utfordringer den digitale tidsalder og sosiale medier påfører de tradisjonelle mediehusene; I høst kom selskapet Kvikkas inn som distributør av lørdagsavisene, etter å ha vunnet anbudskampen mot Posten. Kvikkas har slett ikke vært kvikk og rask og til å stole på; Klagestormen har vært enorm fra misfornøyde abonnenter som ikke får avisa. Også Folkebladet har vært tungt rammet. En slik leveringskvalitet var det vi trengte minst i tøffe tider.


EN MASSIV annonsesvikt er likevel den største økonomiske trusselen for mediehusene. Facebook, Google og andre kanaler har stukket av med snart en fjerdedel av den totale annonseomsetningen på 20 milliarder kroner i Norge. Økte inntekter fra abonnentene klarer langt fra å kompensere dette taper. Mediehusene må tenke nytt. Året som kommer vil bli helt avgjørende. Og det blir spennende:


I MARS skal Mediemangfoldsutvalget levere sin utredning. Utvalget skal foreslå hvordan både NRK-lisensen og pressestøtten skal forvaltes i framtida. Det er åpenbart at mange mediehus er helt avhengig av pressestøtte for å overleve og utføre sitt samfunnsoppdrag. Flere lokalaviser sliter voldsomt, i Nord-Norge spesielt de som ikke er eid av store konsern. Sør-Varanger Avis i Kirkenes er nylig berget fra konkurs. At staten bidrar til å hjelpe lokalavisene gjennom mediekrisen er viktig for lokaldemokratiet. Og for mangfoldet. Sosiale medier kan aldri erstatte lokalavisenes funksjon som vaktbikkje, talerør og ”lim” i lokalsamfunnet.

Si din mening: Du er hjertelig velkommen til å kommentere denne artikkelen (stengt mellom midnatt og kl. 06:00). Du må være innlogget på Facebook for å kunne kommentere. Upassende og injurierende innlegg vil bli slettet! Hele debatter kan også bli fjernet uten forvarsel.

Varsle om upassende innlegg her

Følg Folkebladet på Facebook

Mer å lese på Folkebladet:
 
(Foto: Trond Sandnes (tegning))

Foto: Trond Sandnes (tegning)

Det er åpenbart at mange mediehus er helt avhengig av pressestøtte for å overleve og utføre sitt samfunnsoppdrag.

Steinulf Henriksen, sjefredaktør i Folkebladet
Mediemangfold
  • Mediemangfoldsutvalget skal levere sin utredning i form av en NOU til Kulturdepartementet innen 1. mars 2017.
  • Utvalget skal utrede hvilke mål staten skal ha for mediemangfoldet og hvordan statens økonomiske virkemidler, både kringkastingsavgiften og produksjonstilskuddet best kan benyttes for å stimulere til et fortsatt mediemangfold i Norge.
  • Arbeidet ledes av Knut Olav Åmås, direktør for stiftelsen Fritt Ord.
Leses nå
 
Folkebladet som E-avis