FOR ALLE norske idrettsentusiaster sto tiden stille torsdag formiddag.
NYHETEN om at Therese Johaug - av alle - er tatt for doping, er både ufattelig og dypt tragisk. At landslagslege Fredrik S. Bendiksen tok på seg all skyld og trakk seg for åpen mikrofon på en lidelse av en pressekonferanse, forteller med all tydelighet den enorme dramatikken i saken.
Folkebladet-TV: Se en gråtkvalt Johaug forklare seg
SAMME Bendiksen sa nok det de aller fleste av oss tenker etter at hendelsesforløpet ble lagt fram i detaljer: Finnes det et rettsvern for idrettsutøvere i dopingsaker, må det gjøres gjeldende i denne saken. Bendiksen har rett. Om han får rett, er en helt annen sak.
- Vanskelig å få tilbake tilliten fra andre land
VÅRE konkurrenter, spesielt de russiske som har vært utsatt for en tsunami av dopingrykter, anklager og dommer, vil bruke denne saken for alt den er verdt. Ikke bare den kommende sesongen, men i flere år vil det hvile en mistenksomhet og nagende usikkerhet hver eneste gang en norsk løper står på seierspallen. Det blir utrivelig.
NORGES nasjonalidrett og hele folkets yndlingsidrett er påført banesår. Alle kommentatorene og konkurrentene som har angrepet det uskyldshvite Norge, føler nå garantert at de fikk rett, til slutt. Og dermed spres det også til det dype lag av folket; Norge er ikke et spøtt bedre enn de andre, de som tidligere er avslørt, tatt og dømt.
AT DE NORSKE løperne er verdens beste fordi de trener mer og bedre enn de andre, og at det norske støtteapparatet er mer profesjonelt enn alle de andre, blir underordnet. De to store dopingsakene viser at norsk langrenn likevel ikke er til fingerspissene profesjonelt nok, at kontrollen, kunnskapene og forsiktigheten ikke er så god som vi trodde.
DEN STORE taperen er Therese Johaug. Og hele Norges paradegren.