FREDNINGSTIDA er over. Etter tre år, der oljeboring i nord har vært et politisk ikke-tema, åpnet Erna Solberg igjen oljekranen under sin åpningstale på den store oljemessa i Stavanger. Det betyr at regien for den kommende valgkampen er satt.

DE OLJEKÅTE deltakerne fikk høre det de ønsket. Tankerekka til statsministeren er omtrent sånn: Norges trolig mest verdifulle oljereserver ligger utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Områdene bør konsekvensutredes. Kan olje utvinnes på en trygg måte, med ny teknologi, er det bare å kjøre borekronene inn i havbunnen. Det vil gi en kriserammet petro-bransje den stimulansen den nå sårt trenger. Og det vil stoppe fraflytting og nedgang i næringsfattige områder i nord.

BELLONA-LEDER Frederic Hauge var i Stavanger og lot ikke en eneste mikrofon stå urørt. «Grådig, umoralsk og uansvarlig» var hans umiddelbare definisjon av et politisk grep som vil medføre at områdene i nord åpnes. Andre oljeskeptikere har fulgt opp Bellona-lederens protestbrøl. Kampen er i gang igjen, frontene mobiliserer, og plutselig kjenner vi oss igjen i krigen som faktisk har rast siden midten av 70-tallet, enten du tror det eller ei.

MEN ERNA SOLBERG har uansett sørget for at olje i nord blir en het sak i valgkampen. Etter tre års istid inntar hun igjen rollen som en oljeoffensiv statsminister. For småpartier som Miljøpartiet de Grønne og SV kan oljesaken og et soleklart nei-standpunkt bli redningsplanken som holder dem flytende over sperregrensen. For Høyre og Ap skaper det utfordringer, fordi både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre må ha støtte fra olje-neipartier for å vinne makten etter valget.

MEN DEBATTEN vil få flere viktige dimensjoner enn de politiske fektninger når avgjørelse om konsekvensutredning, leteboring og eventuell utvinning skal tas. Både i reiselivsnæringa og fiskeriene i nord er man stadig mer opptatt av trygghet, og stadig mer redd for hendelser som kan ødelegge for de viktige framtidsnæringene, som i motsening til olja er «evigvarende». Det er en forståelig skepsis, og vi aner at oljeskeptikerne blir stadig flere innen både politikk, næringsliv og blant «folk flest» i nord.

MEN DET ER også viktig å ta inn over seg viktige erkjennelser: Oljealderen har ført Norge fra å være et relativt fattig land i Europa, til å bli et av verdens rikeste med et velferdssamfunn svært mange misunner oss. Oljealderen er langt fra slutt. Selv om den er i krise nå, og selv om miljø- og klimadebatten er hetere enn noen sinne, vil Norge fortsatt i årtier pumpe olje opp fra havet. Debatten bør derfor også dreie seg om teknologi.

UNDER OLJEMESSA i Stavanger har Statoil fått internasjonal ros for den teknologiske utviklinga konsernet har gått i bresjen for, blant annet ved å drive trygg og effektiv utvinning i sårbare områder. Og for å være usedvanlig flink til å få maksimalt ut av oljereservene når man først støter på olje. Med andre ord; Brønnene tømmes, og forlates ikke når strømmen av det sorte gull avtar. Det er god ressursutnyttelse.

SÅ DET GÅR faktisk an å være oljeskeptiker, men samtidig si at dersom Statoil og andre operatører utvikler enda bedre, tryggere og mer effektiv teknologi - som samtidig ivaretar klima og miljø, så kan vi snakkes igjen. Og kanskje la skepsisen gå over til en aksept for at utvinning er OK og fortsatt svært viktig for det norske velferdssamfunn, i mange, mange år framover.