NORDMENN og andre europeere reiser like mye som før. Vi lar oss ikke stoppe av terror og trusler. Heldigvis.
BORTSETT FRA at Tyrkia opplever en enorm turistsvikt, går verden videre som før i reiselivsbransjen. Statistikkene og ikke minst Facebook viser at vi og våre venner oppsøker alle mulige destinasjoner i Europa og verden forøvrig. Terrorfrykten lurer nok i bakhodet på de fleste av oss, og vi må aldri komme dit at vi glemmer, skrur av følelsene eller blir likegyldige. Men vi må aldri slutte å leve våre frie liv. Da har terroristene oppnådd det de vil og vunnet kampen.
SELV HAR jeg hatt en litt spesiell reisesommer. Reisemålet for familien var USA og Florida, men på grunn av at Kongen reiste med samme fly, og den røde løperen måtte rulles ut og inn i Tromsø - ble flyet så forsinket at vi ikke rakk neste fly til London. Eneste mulighet for å komme oss raskt til Miami var Turkish Airlines via Istanbul. Vi oppholdt oss på Atatürk Airport i noen timer - ei knapp uke før det smalt.
VI KOM TIL Florida noen dager etter at det smalt på diskoteket i Orlando i Florida. Og vi forlot noen dager etter at det smalt i Fort Myers i Florida. Vi har vært nære, men likevel langt unna. Men man reflekterer. Akkurat som de mange som har vært på promenaden i Nice helt sikkert gjør. Eller de som har vært på flyplassen i Brüssel. Eller på konsert på Bataclan i Paris. Eller på Krudttønden i København. Eller på metroen i London. Eller på Utøya eller i regjeringskvartalet i Oslo. Eller på de mange, mange andre steder der terroren har rammet. Og selv om man ikke har vært der på de gale, fatale tidspunkter, gjør tilstedeværelsen inntrykk i sjela. Man tenker litt på marginer. Tilfeldigheter. Flaks. Og man føler litt ekstra på dramatikken, frykten, smerten og håpløsheten - som de som var der på galt tidspunkt opplevde.
TERROR HAR rammet oss i århundrer. Statistisk sett var det også mer terror og flere ofre på 70-tallet enn det er i dag i Europa. Vi som vokste opp på 70-tallet minnes IRA og ETA. Men terroren i Nord-Irland og Spania ble dessverre så ”vanlig” at den også ble fjern i våre følelsesliv. Vi registrerte det, akkurat som vi gjør når bomber går av i Kabul eller Aleppo. Det er menneskelig - og det er forståelig - at vi reagerer sterkere følelsesmessig når terroren kommer nærmere oss, til landet vi bor i eller til byer og steder vi har vært. Det er så mye enklere å forstå, så mye lettere å sette seg inn i de fryktelige hendelsene.
MEN VI KAN ikke skru av følelsene, vi kan ikke bli likegyldige - uavhengig av om det er Orlando, Aleppo, Nice eller Oslo som rammes. Og vi kan ikke la frykten overmanne oss så sterkt at vi ikke tør reise og oppleve. Derfor er det gode nyheter at vi fortsetter å reise, like mye og kanskje mer enn før. Det å leve våre liv så normalt som mulig er vårt bidrag til fornuft og normalitet i denne terrorgalskapens tidsalder.
VERDEN MÅ gå framover. Den har ikke noe annet sted å gå. Eller for å sitere prest John Daniel Solhaug i ”God helg”-spalten i dagens avis: Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket.