NORGE ER en kystnasjon. Det kan være lett å glemme i en tid der vi blir stadig mer urbanisert i våre liv og vaner, selv om det nok ligger en slags kollektiv bevissthet rundt både oljeinntekter og fiskeriene, at landet på sett og vis er tuftet på aktivitet utenfor fast land.

LIKEVEL KAN det være verdt å ofre de kvinnfolkene og mannfolkene som har klamret seg fast langs kysten en tanke.

LIVET VED og utenfor kysten har aldri vært noen spøk, og det har alltid vært forbundet med farer. I jakten etter den neste lotten, etter eventyr, og etter fangst og mat til livets opphold, har det opp gjennom historien krevd masse menneskeliv. Bare de siste 60 årene er det over 1.500 nordmenn som har omkommet på havet i fiskerinæringen. I tillegg kommer dystre tall fra andre drukningsulykker i private sammenhenger, fra offshoreindustrien osv.

FRA NORDKAPP til Lindesnes er det reist utallige minnesmerker, varder og markeringer som viser det underliggende alvoret bak et liv på havet. Men du er aldri helt alene der ute. Takket være noen iherdige, oppofrende, idealistiske og trofaste hjelpere i en humanitær organisasjon er de dystre tallene betydelig redusert mot hva de ville vært uten dem.

DET ER ganske nøyaktig 125 år siden Redningsselskapet ble stiftet av Kristiania Kjøbmandsforening. Det er virkelig en merkedag for kystnasjonen Norge, og en dag vi gjerne kan markere hver og en av oss. Organisasjonen har selv startet feiringen for en måneds tid siden, og vil ha diverse arrangementer og markeringer utover året. Med rette. De er sannelig verdt å hylle, og de må gjerne klappe seg selv stolt og fortjent på skuldrene.

DOKUMENTERTE tall viser at Redningsselskapet bare de siste ti årene har berget over 350 menneskeliv utenfor norskekysten, mens over 1.000 fartøy er berget fra forlis fra en av de mange (42 i tallet) redningsskøytene som ligger parat fra Vardø i nord til helt i sør og videre opp til Hvaler i Oslofjorden. I tillegg har de en båt liggende både på Mjøsa og Femunden.

SIDEN STARTEN i 1891 har cirka 6.500 mennesker blitt reddet fra den sikre død av Redningsselskapet. Antall bergede fartøy og folk som på forskjellig vis har fått hjelp av dem opp gjennom er syvsifrede. Bare i 2015 ble 30 mennesker reddet som en direkte følge av deres innsats. 6.350 båter fikk hjelp eller assistanse. 30.000 ungdommer fikk kurs i sikkerhet på sjøen i regi av dem, og nesten 4.000 frivillige var i sving under deres faner.

SUKSESSEN «Den lille redningsskøyta Elias» har blitt gjort til Redningsselskapets maskot, for å bistå arbeidet med å bevisstgjøre barn og unge om sikkerhet på havet. Bak alle disse tørre tallene ligger det dessuten så mye, mye mer. Én sak er at bergede liv har en opplagt egenverdi. Men bak hvert liv som reddes er det kjærestepar, ektepar, vennskap, søskenforhold, hele familier og slekters bånd som har fått vedvare som en direkte følge av et av de stiligste spleiselagene landet vårt har i drift.

HVA DET har betydd, og fortsatt betyr, for den underliggende tryggheten og den mentale helsen dette genererer kan man bare spekulere i. Man trenger ikke tallfeste alt for skjønne den omseggripende helheten. Redningsselskapet var i utgangspunktet en organisasjon som var opprettet og utelukkende ment for arbeid tilknyttet Norge og norskekysten. I den siste tiden har de utvidet horisonten ytterligere. I fjor sendte de derfor av gårde redningsskøyta «Peter Henry von Koss», som ble satt inn i redningsarbeidet i farvannet mellom Tyrkia og den greske øya Lesvos.

BÅTEN ER utstyrt med en lettbåt, flere flåter og en vannscooter, og er i stand til å berge 150 mennesker i nød i slengen. Fartøyet er bemannet med norske politifolk, en representant for greske myndigheter og garva, kyndige mannskaper fra Redningsselskapet. Det er masse snakk om hva som er det mest korrekte å gjøre i flyktningarbeidet, og hvordan vi skal ta oss av det fra her oppe i nord. Omkvedet er at «det er best å hjelpe dem der de er». Vel, de ligger og plasker og flyter i Middelhavet. Og de trenger hjelp nettopp der.

OG MENS debatten går om hvem som har minst ansvar har Redningsselskapet, alene med sin innsats, berget livet til 5.000 mennesker som ellers hadde druknet i Middelhavet. Snakk om å leve opp til sitt eget navn. De har i løpet av denne perioden også endret vedtektene for selskapets eget formål, der også hjelpearbeid i andre havområder er tilført.

I EN TID DER frontene spisses, der retorikken hardnes til og der mange uttrykker bekymring for at den attråverdige og kule dugnadsånden i Norge er i ferd med å forvitre, er det godt å se at Redningsselskapet fortsatt holder den i hevd og attpåtil ser videre ut i havgapet etter folk de kan hjelpe i havsnød, uansett hvilken nasjonalitet de måtte ha.

Å VÆRE I nød på havet er like dramatisk for dem som opplever det, hvor enn på jordkloden det er. Da er det fint å tenke på, om man selv skulle havne der, at det alltid er en mulighet for å bli berget av denne fantastiske gjengen.

SÅ GRATULERER med 125-årsdagen, alle involverte i Redningsselskapet. På vegne av alle sammen.