NÆR SAGT hver en fjord, dal og nes har sagt nei til hverandre her i Midt-Troms. Utfallet er veldig forståelig. Samtidig kan dette legge bånd på utviklinga i Midt-Troms.
KOMMUNENES svar på Kirsten Giftekniv, Jan Tore Sanner, har leda en reform som tilsynelatende har stjålet konseptet til TV-programmet ’Gift ved første blikk’. For de innvidde i reality-TVens fagre univers, dreier programmet seg om å spleise personer, som ikke vet noe om hverandre før de står foran presten.
FOLKEAVSTEMNINGENE som har vært, dreier seg om kommunene ønsker å fortsette singellivet, eller å risikere å havne i et ulykkelig ekteskap. Uten noen klare svar på om man beholder sykehjem, skole og andre tjenester, har usikkerhet og frykt prega debatten. Folk har heller ikke fått svar på hvem de spleises med. Er det rart folk har gitt klar beskjed om å snu på kirkegulvet?
UTFALLENE ETTER folkeavstemningene er forståelig, men også en tapt mulighet. Viktigheta av å skape en sterk merkevare har drukna i skrik om kommuneidentitet. Det er utrolig mange dyktige folk som jobber rundt om i kommunene. Samtidig må kommunene og regionen trekke til seg nye og dyktige ansikt, som kan videreutvikle kommunene i åra som kommer. Ingen blir yngre med åra, og med mindre vi skulle finne en hittil ukjent ungdomskilde her i Midt-Troms, vil vi slite i fremtida.
ET SAMLA Midt-Troms vil ha sterkere tiltrekning på friske kompetanse, enn små kommuner på rundt 1.000 innbyggere. Økt tiltrekningskraft er ikke bare positivt for kommunene, men også for næringslivet.
DE FLESTE av mine medstudenter ytrer at terskelen er høy for å flytte til en liten og ukjent kommune. Det samme gjelder for så vidt også tilbakeflyttere. Som nyutdanna ser man på mulighetene for egenutvikling som begrensa i små kommuner med små fagmiljø. Det er denne friske kompetansen som skal skape fremtida. En større og mer profilert kommune fremstår som mer sexy for de gode hodene regionen trenger. Personlig ligger det ikke i kortene at jeg vil flytte hjem når jeg er ferdigutdanna om et år, siden kjæresten min ikke anser området som interessant.
DET SKJER mye bra på Finnsnes og i områdene i regionen. Samtidig kan man ikke matche Tromsø eller Harstad på innhold eller navn. Finnsnes omegn er klart mest attraktivt for majoriteten som etablere seg i regionen. Skal områdene rundt Finnsnes trekke til seg ung høykompetent arbeidskrafta, er et attraktivt Finnsnes et av deres beste kort. Vi kan neppe vinne kampen mot byene i nord og sør. Midt-Troms kan derimot gi dem en bedre kamp om alle drar i samme retning.
DET ER ikke mange personer fra andre deler av landet som har hørt om Finnsnes, Setermoen eller Botnhamn. På den andre siden er Senja viden kjent, selv om kunnskapene om øya vanligvis er skralle. Å promotere senjanavnet virker derfor å ha større potensiale enn Lenvik, Tranøy, Berg eller noe annet navn. Navneendringa fra Finnfjordbotn til Senja videregående skole var kontroversielt. Samtidig viser det at man fra utsida ser på Senja som det beste kortet for merkevarebygging.
FOLK SKAPER aktivitet, og aktivitet trekker til seg folk. Positiv utvikling er i så måte en selvforsterkende prosess. Samtidig er Finnsnes avhengig av et sterkt omland for å få aktivitet. Store deler av verdiskapninga i regionen skjer i distriktene. Skal man avle mer aktivitet trenger man verdiskaping. Samtidig oppfatter blant annet fiskeri- og havbruksnæringa visse begrensninger i mangelen på samarbeid og samkjøring mellom kommunene på næringsfronten. En offensivt og ambisiøs kommunal forvaltning, med sterke kompetansemiljø, har de de beste forutsetningene for å skape gode rammer.
DERIMOT HAR debatten tilsynelatende handla om at alt bra som skjer på Finnsnes går på bekostning av omlandet. På denne måten spiller man ingen gode. At de fleste kommunene i området kan overleve alene, er jeg ikke i tvil om. Samtidig gir manglende samarbeid og lite økonomisk spillerom begrensa rom for utvikling. Regjeringa har varsla innstramming av pengesekken til distriktskommunene. Med generalistkommuneprinsippet i grunn blir neppe spillerommet for utviklingsarbeid stort. Uten ressurser til utviklingsarbeid risikerer regionen å havne i bakevja.
DEBATTEN HAR i for liten grad fokusert på at det er forskjell på å holde seg flytende som kommune, og det å ha fremdrift og utvikling. Dagens kommunestruktur er tilrettelagt for oppdrift, og ikke fremdrift. I verste fall risikerer man også drukning for enkeltkommuner, dersom dagens vedtak står seg.
