DE FLESTE av oss kjenner noen, eller vet om noen: Mennesker som mottar uføretrygd, men samtidig jobber «svart» og tilsynelatende er i utmerket fysisk form.
DE ER heldigvis ikke så mange, men de ødelegger for alle de som med all mulig rett mottar sin trygd. De uthuler et system som er basert på tillit, de svindler og de bidrar til å stigmatisere alle trygdemottakere.
DETTE ER EN siden av et komplekst og vanskelig tema. Den andre er det vi nå opplever i Lenvik; At andelen mennesker som mottar uføretrygd er nesten absurd høy. 40 prosent av Lenvik-kvinner i «sin beste alder» mellom 45 og 66 år, er uføretrygdet. Dobbelt så mange som i landet ellers. Nesten hver femte person i arbeidsdyktig alder blant kommunens innbyggere er uføretrygdet - skyhøyt over landssnittet. I tillegg er Lenvik-folket mer overvektige og sykere enn folk ellers i landet. Og på toppen har vi høyere frafall i videregående skole, og generelt lavere utdanningsnivå enn landssnittet.
VI KUNNE på ekte nordnorsk vis spøkt det til side og sagt; «Men vi står han av». Men det kan vi ikke. Vi kan ikke overse dette. Det er urovekkende, det er alvorlig - og det må tas grep. NAV, legene, kommunetoppene, idretts- og organisasjonslivet og politikere må sette seg rundt samme bord og koordinere dyptgripende tiltak.
HELDIGVIS GJØRES det allerede ganske mye, blant annet gjennom kommunens egen folkehelsekoordidator - innen kosthold, aktivitet og psykisk helse. Og det har vært gjennomført et «nærværsprosjekt» i kommunal regi med gode resultater - og kanskje viktigst av alt; Kommunelege Aslak Hovda Lien har fått universitetet i Tromsø på trua til å dra i gang et forskningsprosjekt på Lenvik-fenomenet. For statistikkene er så avvikende at de fortjener å bli forsket på for å finne ut: Hvorfor?
TEMAET ER ømtålig. Det vekker følelser og treffer mange på et ømt punkt. Folkebladet har fått kritikk fra flere hold for vår brede dekning av teamet de siste dagene, ikke minst oppslaget «Feite, late og går på NAV» torsdag i forrige uke. Men vi har også fått ros og støtte for at vi drar fram et tema som fortjener skarpt søkelys, engasjerende debatt og drastiske tiltak. Det er også derfor vi «roper litt høyt» og vinkler direkte og konfronterende. Så alarmerende er statistikken, og så viktig er det å få i gang en løsningsorientert debatt.
DET BLIR SPENNENDE å følge forskningen og de nye tiltakene som er nødt til å komme. Mange spørsmål fortjener svar: Er legene for slepphendte? Er NAV for «snille» og for dårlige tilretteleggere? Er det spesielle geografiske eller demografiske forhold i Lenvik som spiller inn? Har vi for dårlige og lite allmenne tilbud i idrettslagene og organisasjonslivet? Er folkehelsetilbudene brede og attraktive nok? Har vi for få lavterskel-tilbud i kommunen?
UANSETT HVA forskere og andre finner ut, er det noen sannheter vi aldri kommer vekk fra: Vi har alle ansvar for vår egen helse, aktivitetsnivå og matvaner. Vi har ansvar for våre egne holdninger. Vi som foreldre har ansvar for å være gode rollemodeller for våre barn. Arbeidsgivere har ansvar for å legge til rette for arbeidstakere, og arbeidstakere har ansvar for å yte tilbake.
DET OFFENTLIGE skal hjelpe til og legge til rette, ut fra de behov vi har. Resten er et personlig ansvar.
