Året er 1963. Datoen er 28. august. Martin Luther King jr., den amerikanske presten og borgerrettighetsforkjemperen, står fremfor Lincolnmonumentet i USAs hovedstad Washington og holder den berømte talen «I have a dream», en tale som i ettertid er gått inn i historiebøkene og er ord som de aller fleste kjenner til.
I talen sier King blant annet: «Vi holder disse sannheter for å være selvinnlysende, at alle mennesker er skapt like .» og «Med denne tro vil vi være i stand til å arbeide sammen, å be sammen, kjempe sammen, å gå i fengsel sammen, stå opp for frihet sammen, vel vitende om at vi vil være fri en dag.»
Så til dagen i dag — 9. april 2016. Ja 9. april er en dag som alle nordmenn kjenner til. Det var den dagen Norge ble okkupert av tyskerne. Det er faktisk ikke lengre siden enn at flere fortsatt husker dette godt. Norge var i krig og flere hundre tusen nordmenn ble drevet på flukt og ut i det uvisse. Ikke så ulikt den situasjonen vi ser i Europa i dag. Tenk at det er mulig at vi i 2016 fortsatt skal drive folk på flukt på grunn av krig. Det er for meg, og sikkert mange andre, helt uforståelig og gir ingen mening i det hele tatt.
Lørdag 2. april trykket Folkebladet en åtte siders reportasje og presenterte en minidokumentar på Folkebladet.no, der vi som første media i Norge fikk komme på innsiden av et asylmottak for enslige mindreårige. Journalist Petter Egge tilbragte ett døgn der og selv var jeg involvert i prosjektet som fotograf og TV-fotograf. Dette har gjort uutslettelige inntrykk på meg, på både godt og vondt.
64 ungdommer drevet på flukt, vi nærmest ikke har fantasi til å forestille oss, bor under samme tak på Gibostad. Lite vet de om hva som skjer fremover, hvor de skal bo, om de skal returneres, hvordan familien deres har det eller om de i det hele tatt har en fremtid. Det gjør vondt å tenke på deres situasjon.
Paradoksalt nok kom det denne uka et forslag fra innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug med et omfattende lovforslag om innstramminger i asylpolitikken. «Til tross for massiv kritikk fastholder regjeringen det omstridte punktet om økt adgang til å gi barn og unge under 18 år midlertidig opphold, også barn under 16, som er dagens aldersgrense.», skriver NRK. Til kanalen sier Line Hegna, kommunikasjonssjef i Redd Barna, at forslaget er til barnas verste.
Jeg er veldig klar over at hvis Norge skal håndtere flyktningesaken på en skikkelig og god måte må det et rammeverk til. Samtidig blir det nærmest litt fristene å si at «mens gresset gror dør kua». Det virker nesten som om den norske dresseliten ikke har kontroll over situasjonen. Korriger meg gjerne hvis jeg tar feil, men jo mer jeg setter meg inn i temaet, jo mer fortvilelse og elendighet oppdager jeg. Noe som gjør at jeg til tider skjemmes over den uendelige rikdommen og tryggheten vi velter oss i her hjemme på berget.
Men, det går faktisk an å gjøre noe for å gi en utstrakt hånd til de som trenger det. Vi ville vel alle hjelpe en nabo eller en venn om han eller hun var i nød. Det samme kan vi faktisk gjøre for de som kommer hit til landet, ribbet for alt de eier og har. Det trenger ikke handle om penger. Vi kan stille opp og bruke litt av vår tid til disse menneskene. La dem føle at de blir sett og tatt vare på. Det tror jeg er noe av det viktigste vi kan bidra med. La dem være det de faktisk er, mennesker på lik linje med oss.
Vi går straks inn i en måned der Norge skal feire sin frihet. For min del kjenner jeg litt på at det er en feiring med bismak. Ja, Norge er et fritt land, men som en del av verdenssamfunnet har vi også tatt på oss ansvaret for de som fortsatt kjemper for sin frihet. Det betyr ikke at vi ikke skal feire vår frihet, det skal vi gjøre. Men som Martin Luther King jr. sa: «stå opp for frihet sammen, vel vitende om at vi vil være fri en dag.»
Jeg håper inderlig ikke det ble med drømmen.
