STEMNINGSSKIFTET i den norske asyldebatten har vært enormt det siste året. Både politikere, redaktører, samfunnsdebattanter og sentrale byråkrater har endret holdninger og meninger. De som fortsatt mener Norge skal holde armene og grensene vidåpne er blitt så få at vi knapt kan skue dem i horisonten.

Si din mening i kommentarfeltet under

FREMSKRITTSPARTIET går sterkt fram på meningsmålingene, og «hva var det vi sa»-faktoren i skyhøy i partiet som i årtier har hatt asylpolitikken som sin fremste vinnersak. Flere redaktører og framtredende debattanter i det norske ordskiftet skriver nå kommentarer som får støtte i det brede lag av folket, men som for bare ett år siden trolig ville plassert dem langt ut til høyre i det politiske landskapet.

FOR BARE FÅ måneder siden ville bare små hentydninger om innstramming i asylpolitikken, strengere grensekontroll og matkuponger i stedet for penger - fått de fleste på venstresiden i norsk politikk til å se knallrødt. Nå er det akseptert. To konkrete eksempler, trukket fram av Avisa Nordlands politiske kommentator: Per Fugelli, en av «moralens fremste voktere» i Norge uttalte dette om Frp for noen år siden: «Vi gir stemmene våre til et parti som har mobbing av innvandrere som sitt varemerke. Systematisk gjennom 30 år har Frp bygget opp fordommer og fiendebilder av innvandrere, især muslimene». I et intervju med Dagbladet nylig takket han Frp for klarsyn og framsyn: «Norge er nødt til å være et land med grenser», sier Fugelli.

OG LIKE OPPSIKTSVEKKENDE, Klassekampens nyhetssjef, Mímir Kristjánsson, som i en debatt i TVs «Underhuset» innrømmet at Frp har hatt mye rett, og at «norsk innvandringspolitikk har vært hinsides naiv i mange år.»

HER NORD HAR den evige strømmen av tynnkledde asylsøkere på vaklende sykkelseter over grenseposten på Storskog fått oss til å riste på hodet. - Er det virkelig mulig, spør vi hverandre, mens TV-bildene flimrer forbi av søppelcontainere fulle av gulle gode sykler som blir kjørt til destruksjon.

MEN AT MANGE har skiftet mening og latt seg «realitetsorientere» er ikke rart, og gir ikke Frp grunn til å være hovmodig eller spydig mot «de etterpåkloke». Situasjonen i dag er en fundamentalt annen enn bare for noen få måneder siden. Vi snakker altså om 150.000 asylsøkere, flere enn hele innbyggertallet i Stavanger. En by som alene har 40 grunnskoler, et universitetssykehus og 145 restauranter som en del av sin infrastruktur. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå hva som må til av nye samfunnsstrukturer for å ta imot så mange mennesker på skikkelig vis.

MEN DEN KANSKJE viktigste grunnen til det store stemingsskiftet er de fumdamentalt viktige opplysningene om hvem mange av disse asylsøkerne er. På den store mediekonferansen «Svarte Natta» i Tromsø for to uker siden ga artisten og Dagbladet-skribenten Kjetil Rolness stort sett alle norske journalister og redaktører det glatte lag og ydmykende stryk i kunnskapen om begrepene flyktninger, asylsøkere om migranter. Rolness poeng er at svært, svært mange av de som kommer syklende over Storskog slett ikke er flyktninger. De har bodd i andre land, eksempelvis Russland, så lenge at de nå slett ikke er å betrakte som flyktninger, men migranter - som ikke har krav på oppholdstillatelse og asyl.

AT GJESTEGÅRDER, leirsteder, nedlagte militærforlegninger og vinterstengte hoteller nå tas i bruk for å huse asylsøkerne, er isolert sett god utnyttelse av ledig kapasitet. Men at lokalbefolkninga er skeptisk på små steder der befolkningstallet mangedobles, er ikke rart. Og det handler verken om fremmedfrykt eller rasisme. Det handler bare om en sunn skepsis til om lokalsamfunnet er rustet til å ta i mot så mange på en måte de fortjener. Akkurat som ordførerne i Norges største bykommuner er skeptisk til statsminister Erna Solbergs plan om asylmottak med opptil 3.000 mennesker.

UANSETT OM mange får avslag på sine søknader, og enda flere må snu allerede ved grensa, står vi foran en gigantisk utfordring vi aldri har sett maken til i moderne tid. Da Finnmark skulle gjenreises etter krigen, ble 50.000 mennesker hjulpet tilbake til nedbrente småbyer og fiskevær, i det som karakteriseres som historiens største dugnad der hele landet bidro. Nå snakker vi altså om 150.000 mennesker...