De aller fleste av oss grøsser bare ved tanken på å ta ordet i en stor offentlig forsamling, og enda verre — stå på en talerstol i et folkehav på torget. Det gjorde Sandra Midtskogen (23) fra Sørreisa sist lørdag. Og hun snakket om sin egen psykiske sykdom fra talerstolen på Sevaldsens Plass på Finnsnes.

Det er så modig gjort at det knapt er til å tro. Det er så imponerende at det er umulig å unngå å bli emosjonelt engasjert. Og budskapet hennes er så glassklart men samtidig så sårbart at helsebyråkrater og politikerne bare er nødt til å lytte, bli påvirket og handle – hvis ikke er man så iskald og fullstendig følelsesmessig uanfektet at man bør finne seg noe annet å gjøre.

Sist lørdag var det noe så sjelden som en bredt folkelig anlagt demonstrasjon på torget på Finnsnes mot Helse Nords forslag om nedleggelse av Distriktspsykiatrisk Senter (DPS) og Områdegeriatrisk tjeneste (OGT) på Finnsnes. Denne uka gikk høringsfristen ut for den reviderte sykehusplanen som skal avgjøre tilbudenes skjebne. Mange menneskers liv og livskvalitet ligger nå i nordnorske helsepolitikeres og byråkraters hender.

Sandra Midtskogen har fortalt hudløst og grenseløst ærlig i Folkebladet om sin psykiske sykdom, første gang sammen med finnsnesgutten Benjamin Olsvik Nilsson. De to la ikke skjul på at døgnenheten på Senter for psykisk helse og rusbehandling på Silsand har berget deres liv.

Sandra er nå brukerrepresentant for DPS. Lørdag bekjempet hun angsten for å fortelle sin historie foran alle oppmøtte på torget.

Hennes ord griper og beveger: – Jeg kom til Åsgård på tvang og akutt, og kjente på en enorm redsel av å være der. Men så fikk jeg heldigvis snakke med legen dagen etter, som gjorde at jeg fikk overføres til Silsand. Døgnavdelingen på Silsand har reddet livet mitt. De har trygget meg, de har gitt meg forutsigbarhet, kjempet kampen for meg og tviholdt på håpet helt fram til jeg selv så det, sa hun, og avsluttet sin appell med å overrekke et diplom til to av hjelperne som var med å berge hennes psykiske helse lokalt på DPS.

Man trenger ikke være fagperson for å forstå at et slikt tilbud ikke kan utføres med samme kvalitet fra Åsgård i Tromsø eller andre fjerntliggende institusjoner

Hun har slitt med sterke selvmordstanker, PTSD og angst. På torget sa hun at hun nå er på rett vei, og at selvmordstanker er erstattet med et sterkt ønske om å leve. Og budskapet hennes — på vegne av svært mange — er at ikke går an å veie budsjett og penger opp mot å hjelpe mennesker i en veldig kritisk situasjon og å redde liv.

Og heldigvis — engasjementet i lokalsamfunnet for å berge både DPS og OGT er både bredt og sterkt, og det lokalpolitiske trykket er på kokepunktet. Senja-ordfører Geir-Inge Sivertsen sa det slik i sin appell på torget:

«Det er mange grunner til at OGT og DPS ikke må legges ned. For det første vil det ikke imøtekomme bestillingen Helse Nord har fått, altså besparelser på økonomi. Og enhetene har ingen rekrutteringsutfordringer, som de først og fremst har på sykehusene i Tromsø og Bodø. Så derfor er det et helt meningsløst forslag. Det vil svekke tilbudene i denne regionen, og det kan jeg som ordfører ikke akseptere».

Elin Flakstads leserinnlegg i Folkebladet denne uka på vegne av personalgruppen ved DPS er noe av det mest direkte jeg har lest fra ansatte i helsevesenet, som ofte er i en lojalitetsskvis overfor arbeidsgiver, og som sjelden tar til tastaturet i det offentlige ordskiftet.

Flakstads beskrivelse av hvor viktig det er med lokal tilstedeværelse, gjør inntrykk — når hun forteller hvordan de tar i mot psykisk syke, deres pårørende, deres foreldre og deres barn, hvordan de følger dem opp med hjemmebesøk etter utskrivelse, hvordan de tilbyr rusmisbrukere en pause fra miljøet, hvordan de holder et øye med hvordan de har det, hvordan misbrukerne tar kontakt når de trenger hjelp og støtte.

Man trenger ikke være fagperson for å forstå at et slikt tilbud ikke kan utføres med samme kvalitet fra Åsgård i Tromsø eller andre fjerntliggende institusjoner. Stikkordet er nærhet, tilstedeværelse og lokalkunnskap. Avslutningsordene i Flakstads leserinnlegg tror jeg treffer en nerve i lokalsamfunnet: «Vi ser et stadig voksende behov for lokal tilstedeværelse av et kompetent fagmiljø som kan bistå befolkningen i alle livets faser. Vi henter din uunnværlige når han eller henne står på brua for å avslutte livet».

Vi snakker om en institusjon med beleggsprosent på 83. At det er behov for DPS på Silsand hersker det ingen tvil om. Derfor er det lett å rope ut at vi støtter dem og deres kamp, og sluttsatsen: «Befolkningen trenger avdelingen vår. Så støtt oss og styrk oss, ikke legg oss ned!

Det handler om de mest sårbare i vårt samfunn. Men også de modigste blant oss. Det har Sandra Midtskogen og flere andre bevist.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her