Det er dyrt å være fattig

Vi lever i en usikker tid. Rentenivået går opp. Krona går ned. Prisnivået går opp, og lønna står i beste fall på stedet hvil. Mange mennesker i landet vårt har en ekstra tung hverdag nå. Det å kjenne utrygghet over egen økonomi er en kilde til dårligere psykisk helse. Det å ikke vite om man har nok til å betale regningene sine er belastende.

Det følger med skam å bære på slike tanker. Jeg er redd for at litt for mange av de som styrer landet, ikke vet hvordan det er å kun ha 100 kroner på kontoen én uke før lønningsdag. Bekymringene øker om man har barn i en sånn situasjon. Og da har problemene en lei tendens til å bare balle på seg. Vi vet at mange nordmenn har pådratt seg dyr gjeld, bare for å komme seg gjennom hverdagen.

Inkassoselskapenes fordringsmasse har økt fra 64,4 milliarder kroner i 2010 til et tresifret milliardbeløp nå. Det er også bekymringsverdig at gruppen fra 18 til 25 år opplever en stor økning i inkassosaker. Dette er en gruppe som generelt har trangere økonomi da de ofte ikke er etablert ennå, eller holder på med studier.

Når matvarepriser, drivstoffpriser og strømpriser øker så mye som de gjør nå, så blir det også en økning i antall mennesker som opplever økonomisk uføre. Inkassoselskapene og kredittselskapene har en stadig mer aggressiv innkrevingspraksis, og de nøler ikke med å gå til tvangsinndrivelser. Dette fører til at flere og flere får lønnstrekk, og i praksis en enda trangere økonomi.

Det er dyrt å være fattig. Havner du i loopen er det ekstra renter og gebyrer å betale. Stadig mindre av din egen inntekt går til deg selv. Du kan oppleve å bli en fange i din egen økonomi. På den andre siden blir du enda rikere av å være rik. Du får renter av innskudd, mens naboen betaler renter på forbrukslån. Forskjellene i samfunnet blir dermed større.

Det er nettopp derfor vi i SV foreslår grunnrenteskatt på havbruk, økt formuesskatt og en mer progressiv skattepolitikk. Vi vil rett og slett at de med høy inntekt betaler en større andel av inntektene i skatt enn personer med lav inntekt. Det er også derfor at vi har kjempet igjennom gratis halvdagsplass i SFO til 2. klassinger og billigere tannlege til flere, gjennom budsjettforhandlinger med regjeringspartiene.

SV har også fått på plass en dyrtidspakke med mer til minstepensjonister, uføre, barnetrygd, bostøtte og dagpenger. Vi gjør dette for å bremse den negative utviklingen som vi ser i samfunnet i dag. Det er omfordeling i praksis, og god SV-politikk.

I Senja må vi heller ikke se oss blind på disse utfordringene. Jeg mener at flertallet i kommunestyret i Senja ikke gjør nok for innbyggerne sine. I alt for stor grad møtes dyrtiden med en ukritisk næringslivssatsing, der man håper at store næringsaktører fikser problemene til kommunen. Resultatet har så langt vært at de som har dårlig råd i Senja, fortsatt har dårlig råd. Kommunale tjenester blir dårligere, færre og sentralisert.

Den kommunale politiske apatien bærer preg av politikere som ikke tar inn over seg hvordan veldig mange innbyggere faktisk har det. Kanskje er det rett og slett litt for mange bemidlede mennesker i politikken? Da kan man jo spørre seg om disse i praksis er i stand til å sette seg inn i vanlige menneskers liv?

Senja SV går til valg på en rekke løsninger som skal forbedre hverdagen for de med litt slunkne lommebøker. Vi ønsker å regulere boligmarkedet, innføre gratis skolemat og gjennomføre løpende barnehageopptak — bare for å nevne noe. Alt dette er tiltak som gjør det litt lettere for de som allerede har minst å rutte med fra før.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her